Inessa Armand

Faktaboks

Inessa Armand

født Elisabeth-Inès Stéphane d'Herbenville

Født
8. mai 1874, Paris
Død
24. september 1920
Sammen med Aleksandra Kollontaj startet Armand i 1919 Zjenotdel, en egen kvinneavdeling i kommunistpartiet. Året etter døde Armand i en koleraepidemi.
Foto fra 1920.
Av .
Inessa Armand som ung. Foto fra 1890-årene.
Av .
Som en av svært få kvinner fikk Armand en statsbegravelse. Begravelsen foregikk fra Moskva, 9. oktober 1920. Et av hennes siste dagboknotater fra dødsleiet i Nord-Kaukasus lyder slik: «For romantikere har kjærligheten første plass i et menneskes liv. Den står høyere enn noe annet. Og inntil nylig var jeg langt på vei av samme oppfatning. Sant nok, for meg var kjærlighet aldri det eneste viktige. Ved siden av kjærlighet var det politikk og samfunnsarbeid. Og både i mitt nåværende liv og i fortiden har jeg i mange tilfeller ofret min egen lykke og min kjærlighet for den gode sak. Men tidligere virket det likevel som om kjærlighet var jevnbyrdig med samfunnsarbeidet. Nå er det ikke slik lenger. Betydningen av kjærlighet blir ganske liten og kan ikke sammenliknes med betydning av politikk og samfunnsarbeid.» (oversatt av Anne Simensen).

Inessa Armand var en fransk-russisk revolusjonær politiker og kvinneforkjemper som spilte en viktig rolle under den russiske revolusjonen i 1917. Som den første lederen av Zjenotdel, kommunistpartiets kvinneavdeling, bidro hun til å sette revolusjonens likestillingsreformer ut i livet.

Tidlige år

Armand ble født i Paris. Faren var operasanger og moren skuespiller, men begge døde før hun fylte seks år. Hun ble oppdratt av en tante som var guvernante for barna til en rik tekstilprodusent utenfor Moskva. Her fikk hun en liberal hjemmeutdanning og språkundervisning på lik linje med familiens egne barn. 19 år gammel giftet hun seg med familiens eldste sønn Alexander Armand. Ekteparet åpnet en skole for barn av bønder, hvor Armand underviste. Men i motsetning til ektemannen vendte hun seg etter hvert bort fra overklassefilantropi og mot radikal marxisme. I 1903 ble hun med i Det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet (RSDRP).

Opphold i eksil

Armand ble arrestert flere ganger for illegal virksomhet, og i 1907 ble fembarnsmoren sendt i eksil i Mezen i Arkhangelsk. Året etter flyktet hun til Europa, hvor hun blant annet studerte politisk økonomi ved universitetet i Brussel i ett år. Etter fullførte studier flyttet hun til sin fødeby Paris i 1910. Her kom hun i kontakt med Vladimir Lenin og andre bolsjeviker i eksil.

Med sin flerspråklighet, takt og organisasjonstalent fikk Armand flere større verv i partiet. Hun var talsperson ved ulike konferanser og oversatte tekster mellom russisk, fransk, tysk og engelsk. Hun var med i oppstarten av magasinet Rabotnitsa: kvinnenes offisielle magasin under kommunistregimet. I 1911 ble hun formann i komiteen for utenlandske organisasjoner som koordinerte bolsjevikene i Europa. Armand var også partiets representant på den internasjonale sosialistkongressen i Brussel i 1914, og året etter representerte hun ved sosialistkvinnenes internasjonale antikrigskonferanse i Sveits.

Det sies at Lenin fikk mer tillit til henne enn noen andre i partiets kretser, og det er mulig at de var elskere i en periode under oppholdet i eksil.

Politisk aktivitet etter revolusjonen

Etter februarrevolusjonen i 1917, var Armand blant bolsjevikene som noen uker senere reiste tilbake til Russland i et «forseglet» tog. Etter at bolsjevikene tok makten under oktoberrevolusjonen ble hun leder for Moskvas økonomiske råd fra 1918. Armand ble en av landets mektigste kvinner.

Sammen med Aleksandra Kollontaj og Nadezdja Krupskaja var hun aktiv i oppstarten av Zjenotdel (1919), en egen kvinneavdeling i kommunistpartiet, som iverksatte et likestillingsprogram som ble vedtatt på den all-russiske kvinnekonferansen i 1918. Vedtakene som ble truffet om familie- og likestillingsspørsmål var blant de mest radikale i Europa.

De 16-timers arbeidsdagene tæret imidlertid på kreftene, og i 1920 ble Armand syk. Lenin oppfordret henne til å reise til et kurbad i Nord-Kaukasus. Men området var blitt rammet av en koleraepidemi og Armand ble smittet. Etter kort tid døde hun, bare 46 år gammel.

Armand ble gravlagt i Kremlmurens nekropolis, og en statsbegravelse ble organisert, noe som var en ytterst sjelden ære for en kvinne.

Ettermæle

Inessa Armand ble i ettertiden nesten glemt, trolig på grunn av hennes angivelige forhold til Lenin, som var et ikke-tema blant kommunister. Men etter Sovjetunionens sammenbrudd i 1991 ble hennes prestasjoner som revolusjonær og feminist løftet frem, og flere bøker er blitt utgitt om henne.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Clements, Barbara Evans, Bolshevik Women, 1997
  • Elwood, R. C., Inessa Armand: Revolutionary and Feminist, 1992
  • Service, Robert John, Lenin: A biography, 2000

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg