Arkeologiske funn forteller at folkevandring både sørfra og nordfra førte til bosetting på begge sider av Gambiafloden ca. 400 e.Kr. På 1200-tallet ble området en del av det store Maliriket. Da dette gikk i oppløsning, etablerte lokale høvdinger kontroll over deler av området og utropte seg selv til konger.

De viktigste kongedømmene var Barra, Kombo og Fulladu. Mande-talende folk slo seg ned og etablerte kontroll over deler av området på 1200-tallet, og deres innflytelse ble brutt først da muslimske fulani-stammer etablerte seg der på 1800-tallet, etter flere religionskriger.

Portugiserne landet i Gambia 1455. Briter og franskmenn kom på slutten av 1500-tallet; de drev en omfattende handelsvirksomhet innover i landet, hvor gull, elfenben og slaver var de mest ettertraktede varene. Kontrollen over området skiftet mellom briter og franskmenn, men i 1783 ble britisk kontroll etablert. Slavehandelen opphørte offisielt 1807, og britene lyktes i å inngå avtaler med flere av de lokale kongene.

Britene opprettet kolonien Bathurst, som tidvis ble administrert fra en annen britisk besittelse i Vest-AfrikaSierra Leone. 1901 ble Gambia et britisk protektorat, og suvereniteten ble utvidet til å gjelde også for områder innover i landet langs Gambia-elven.

Gambias første politiske partier ble dannet i 1951 (Democratic Party og United Party), og i perioden 1946–63 ble gambiske politikere trukket med i et indirekte styre som gikk forut for direkte styre og selvstendighet. I 1959 ble Protectorate People's Party dannet under ledelse av Dawda Jawara. Partiet skiftet snart navn til Progressive People's Party (PPP), og vant betydelig oppslutning. Ved valgene som i 1962 banet veien for indre selvstyre, gikk PPP seirende ut, og Jawara ble statsminister.

18. februar 1965 ble Gambia selvstendig stat, som konstitusjonelt monarki innenfor Det britiske samveldet. I 1970 ble landet republikk, med Sir Dawda Jawara som første president. Han ble senere gjenvalgt i 1972, 1977, 1982, 1987 og 1992. Siste gang hadde han på forhånd kunngjort at han ville tre tilbake, men stilte likevel opp i valget og fikk 58 % av stemmene. Til tross for at flere opposisjonspartier vokste frem i 1970-årene, klarte ingen å rokke ved den politiske dominansen til PPP. Størst av opposisjonspartiene var National Convention Party (NCP).

I 1980 inntrådte en politisk krise da sjefen for det halvmilitære politikorpset ble myrdet. President Jawara tilkalte militær hjelp fra nabolandet Senegal for å sikre ro og orden, i henhold til en gjensidig forsvarsavtale mellom de to land. I juli 1981, mens Jawara var på utenlandsreise, fant det sted et kuppforsøk, og Jawara tilkalte på ny militær bistand fra Senegal, som sendte 3000 soldater til Gambia for å slå ned opprøret.

Kuppforsøket ble ledet av en venstreradikal opposisjonell, Kukoli Samba Sanyang. Det er antatt at kanskje så mange som tusen ble drept under opprøret, som bidrog til å ødelegge bildet av Gambia som et av de få stabile, demokratiske flerpartistater i Afrika.

I 1994 lyktes de militære å avsette president Jawara i et kupp og gripe makten. Kuppet ble iverksatt av en gruppe unge offiserer, ledet av løytnant Yaya Jammeh, som etablerte et militært råd, Armed Forces Provisional Ruling Council (AFPRC). Dette overtok styringen av landet, med Jammeh som leder og Gambias nye statssjef. Jawara søkte tilflukt på et amerikansk marinefartøy på besøk i Gambia og gikk deretter i eksil i Senegal, senere i Storbritannia. USA avviste hans begjæring om intervensjon. Frem til 1984 hadde Gambia ikke hatt noen armé, men på bakgrunn av kuppforsøket i 1981 ble det, med assistanse fra Nigeria, bygd opp en mindre forsvarsstyrke. De to land undertegnet i 1992 en avtale om forsvarssamarbeid, og nigerianske offiserer ble engasjert for å lede styrken.

Misnøye med den nigerianske innflytelsen i det gambiske forsvaret ble angitt som én årsak til kuppet – en annen oppgitt grunn var korrupsjonen blant offentlige tjenestemenn. Kuppet ble internasjonalt fordømt, og størstedelen av den økonomiske hjelpen til Gambia stanset opp; det gjorde også den økonomisk svært viktige turistindustrien. I november 1994 fant det første av flere mislykkede kuppforsøk mot AFPRC sted; senere forsøk ble rapportert bl.a. 1995, 2000 og 2006.

I 1996 ble det rettet et angrep mot Farafenni-garnisonen, der seks soldater ble drept. Angrepet skal ha vært utført av en gruppe trent i Libya og ledet av Kukoli Samba Sanyang, som også hadde deltatt i borgerkrigen i Liberia på opprøreren Charles Taylors side. Minst 12 mennesker ble drept i sammenstøt mellom demonstrerende studenter og væpnede styrker i 2000, i protest mot påstått tortur og drap på en student året før. I 1996 ble tidligere president Jawara tiltalt, in absentia, for underslag av offentlige midler; 2001 ble han gitt amnesti og vendte tilbake til Gambia året etter, dog uten anledning til å delta i politisk virksomhet.

Overgangen til sivilt styre ble gjennomført ved valg av president i 1996 og nasjonalforsamling i 1997. Partipolitisk virksomhet var igjen tillatt, selv om flere tidligere partier og politikere ble forhindret fra å delta. Jammeh stilte som sivil kandidat og ble valgt til president etter å ha slått Ousainou Darboe fra United Democratic Party (UDP) og to andre kandidater. Jammehs parti, Alliance for Patriotic Reorientation and Construction (AFPRC), fikk 33 av i alt 45 seter i parlamentsvalget; nest største parti ble UDP. Jammeh ble dereter gjenvalgt 2001 og 2006, begge ganger med Darboe som nærmeste utfordrer. AFPRC fikk igjen rent flertall ved parlamentsvalgene 2002 og 2007. UDP boikottet valget 2002, men ble nest størst i 2007. Forut for presidentvalget 2006 gikk de fem største opposisjonspartiene 2005 sammen i en koalisjon, National Alliance for Democracy and Development (NADD).

Selv om valgrunden i 2001–02 av internasjonale observatører ble ansett som frie og åpne, har den demokratiske utviklingen i Gambia også vært preget av overgrep mot opposisjonelle, dels mot politiske motstandere av regjeringen, enda mer mot media; flere ganger er journalister blitt arrestert og fengslet. I 2004 ble redaktøren for ukeavisen The Point, Deyda Hydara, skutt og drept. Nye medielover innført i 2002 ble fordømt som forsøk på å begrense kritikken mot presidenten og regjeringen; loven ble ytterligere skjerpet i 2004, til nasjonale og internasjonale protester.

Gambia er helt omsluttet av det franskspråklige Senegal, og forholdet til nabolandet har vært ambivalent. Etter kuppforsøket 1981 ble landene forent i Senegambia-konføderasjonen, men denne ble oppløst 1989. Føderasjonen kom i stand som følge av påtrykk fra Senegal og var lite ønsket i Gambia, som også trenerte gjennomføringen av integrasjonen. Ved oppløsningen trakk Senegal sine tropper ut av Gambia.

Forholdet til Senegal var i første halvdel av 1990-årene noe avmålt, også på grunn av en til dels omfattende transitthandel som Senegal anså for å være smugling fra Gambia. Forholdet ble noe forbedret, og nye avtaler om handel og smugling inngått 1996–97. Opprøret i Senegals Casamance-provins har medført en mindre flyktningstrøm derfra til Gambia ved flere anledninger, senest om lag 7000 flyktninger i 2006. I 2005 ble forholdet forverret som følge av at Gambia fordoblet prisen på fergetransport over Gambiafloden, hvorpå Senegal stengte grenseovergangene mellom landene. Etter megling i regi av den regionale samarbeidsorganisasjonen ECOWAS, samt Nigerias daværende president Olusegun Obasanjo, ble konflikten løst ved at prisene ble redusert og grensene åpnet.

Under president Jawara spilte Gambia en viktig rolle som megler i borgerkrigen i Liberia, og Gambia deltok fra starten i en flernasjonal fredsbevarende ECOWAS-styrke i Liberia (ECOMOG), senere også i ECOMOG-operasjonene i Sierra Leone i 1998 og Guinea-Bissau i 1999. Jawara forsøkte også å megle i konflikten mellom Senegal og Mauritania. Det nære samarbeidet med Nigeria ble avviklet etter kuppet i 1994.

Libya var under Jawara ansett som en destabiliseringstrussel; i 1995 inngikk Gambia vennskapsavtaler med Libya og Cuba.

Jammehs nære forbindelser med Libya er opprettholdt etter at han ble valgt til president. Dertil har han søkt å etablere forhold til andre muslimske land; i motsetning til forgjengeren Jawara er Jammeh (en konvertert) muslim. Også under Jammeh har Gambia søkt å spille en aktiv regional rolle, både gjennom deltakelse i flernasjonale grupperinger, som megler i konflikter og deltaker i fredsoperasjoner i regionen. Forholdet til Storbritannia ble forverret 2001, da visehøykommissæren ble utvist fra Gambia.

Den afrikanske union (AU) avholdt 2006 sitt toppmøte i Banjul, med nærmere 40 afrikanske statssjefer til stede.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.