Gambias historie

Området som i dag er Gambia ble først befolket av mandingoer og berbere, som kom til begge sider av Gambiaelva på 400-tallet. Landet ble en del av det vidstrakte Maliriket på 1200-tallet. Da dette gikk i oppløsning overtok lokale høvdinger deler av området og opprettet blant annet kongerikene Barra, Fulladu og Kombo. Portugisere kom til munningen av Gambiaelva i 1455 og engelske og franske handelsmenn kom til området på 1600-tallet.

Gambia var en britisk koloni fra 1888 til 1965. Landet har siden kolonitiden vært preget av flere forsøk på militærkupp og mange år med militærstyre. Siden 2017 er landet ledet av en demokratisk valgt sivil leder.

Eldre historie

Arkeologiske funn forteller at folkevandring både sørfra og nordfra førte til bosetting på begge sider av Gambiafloden omkring 400 evt. På 1200-tallet ble området en del av det store Maliriket. Da dette gikk i oppløsning, etablerte lokale høvdinger kontroll over deler av området og utropte seg selv til konger.

De viktigste kongedømmene var Barra, Kombo og Fulladu. Mande-talende folk slo seg ned og etablerte kontroll over deler av området på 1200-tallet, og deres innflytelse ble brutt først da muslimske fulani-stammer etablerte seg der på 1800-tallet, etter flere religionskriger.

Kolonitid

Portugiserne landet i Gambia i 1455. Briter og franskmenn kom på slutten av 1500-tallet; de drev en omfattende handelsvirksomhet innover i landet, hvor gull, elfenben og slaver var de mest ettertraktede varene. Kontrollen over området skiftet mellom briter og franskmenn, men i 1783 ble britisk kontroll etablert. Slavehandelen opphørte offisielt i 1807, og britene lyktes i å inngå avtaler med flere av de lokale kongene.

Britene opprettet kolonien Bathurst, som tidvis ble administrert fra en annen britisk besittelse i Vest-AfrikaSierra Leone. I 1901 ble Gambia et britisk protektorat, og suvereniteten ble utvidet til å gjelde også for områder innover i landet langs Gambia-elven.

Selvstendighet

Gambias første politiske partier ble dannet i 1951 (Democratic Party og United Party), og i perioden 1946–1963 ble gambiske politikere trukket med i et indirekte styre som gikk forut for direkte styre og selvstendighet. I 1959 ble Protectorate People's Party dannet under ledelse av Dawda Jawara. Partiet skiftet snart navn til Progressive People's Party (PPP), og vant betydelig oppslutning. Ved valgene som i 1962 banet veien for indre selvstyre, gikk PPP seirende ut, og Jawara ble statsminister.

18. februar 1965 ble Gambia selvstendig stat, som konstitusjonelt monarki innenfor Det britiske samveldet. I 1970 ble landet republikk, med Dawda Jawara som første president. Han ble senere gjenvalgt i 1972, 1977, 1982, 1987 og 1992. Siste gang hadde han på forhånd kunngjort at han ville tre tilbake, men stilte likevel opp i valget og fikk 58 prosent av stemmene. Til tross for at flere opposisjonspartier vokste frem i 1970-årene, klarte ingen å rokke ved den politiske dominansen til PPP. Størst av opposisjonspartiene var National Convention Party (NCP).

Opprør og kuppforsøk

I 1980 inntrådte en politisk krise da sjefen for det halvmilitære politikorpset ble myrdet. President Jawara tilkalte militær hjelp fra nabolandet Senegal for å sikre ro og orden, i henhold til en gjensidig forsvarsavtale mellom de to landene. I juli 1981, mens Jawara var på utenlandsreise, fant det sted et kuppforsøk, og Jawara tilkalte på ny militær bistand fra Senegal, som sendte 3000 soldater til Gambia for å slå ned opprøret.

Kuppforsøket ble ledet av en venstreradikal opposisjonell, Kukoli Samba Sanyang. Det er antatt at kanskje så mange som tusen ble drept under opprøret, som bidrog til å ødelegge bildet av Gambia som et av de få stabile, demokratiske flerpartistater i Afrika.

Militærstyre

I 1994 lyktes de militære å avsette president Jawara i et kupp og gripe makten. Kuppet ble iverksatt av en gruppe unge offiserer, ledet av løytnant Yahya Jammeh, som etablerte et militært råd, Armed Forces Provisional Ruling Council (AFPRC). Dette overtok styringen av landet, med Jammeh som leder og Gambias nye statssjef. Jawara søkte tilflukt på et amerikansk marinefartøy på besøk i Gambia og gikk deretter i eksil i Senegal, senere i Storbritannia. USA avviste hans begjæring om intervensjon. Frem til 1984 hadde Gambia ikke hatt noen armé, men på bakgrunn av kuppforsøket i 1981 ble det, med assistanse fra Nigeria, bygd opp en mindre forsvarsstyrke. De to landene undertegnet i 1992 en avtale om forsvarssamarbeid, og nigerianske offiserer ble engasjert for å lede styrken.

Misnøye med den nigerianske innflytelsen i det gambiske forsvaret ble angitt som én årsak til kuppet – en annen oppgitt grunn var korrupsjonen blant offentlige tjenestemenn. Kuppet ble internasjonalt fordømt, og størstedelen av den økonomiske hjelpen til Gambia stanset opp; det gjorde også den økonomisk svært viktige turistindustrien. I november 1994 fant det første av flere mislykkede kuppforsøk mot AFPRC sted; senere forsøk ble rapportert blant annet i 1995, 2000 og 2006.

I 1996 ble det rettet et angrep mot Farafenni-garnisonen, der seks soldater ble drept. Angrepet skal ha vært utført av en gruppe trent i Libya og ledet av Kukoli Samba Sanyang, som også hadde deltatt i borgerkrigen i Liberia på opprøreren Charles Taylors side. Minst 12 mennesker ble drept i sammenstøt mellom demonstrerende studenter og væpnede styrker i 2000, i protest mot påstått tortur og drap på en student året før. I 1996 ble tidligere president Jawara tiltalt, in absentia, for underslag av offentlige midler. I 2001 ble han gitt amnesti og vendte tilbake til Gambia året etter, dog uten anledning til å delta i politisk virksomhet.

Gjeninnføring av sivilt styre

Overgangen til sivilt styre ble gjennomført ved valg av president i 1996 og nasjonalforsamling i 1997. Partipolitisk virksomhet var igjen tillatt, selv om flere tidligere partier og politikere ble forhindret fra å delta. Jammeh stilte som sivil kandidat og ble valgt til president etter å ha slått Ousainou Darboe fra United Democratic Party (UDP) og to andre kandidater. Jammehs parti, Alliance for Patriotic Reorientation and Construction (AFPRC), fikk 33 av i alt 45 seter i parlamentsvalget; nest største parti ble UDP. Jammeh ble deretter gjenvalgt i 2001 og 2006, begge ganger med Darboe som nærmeste utfordrer. AFPRC fikk igjen rent flertall ved parlamentsvalgene i 2002 og 2007. UDP boikottet valget i 2002, men ble nest størst i 2007. Forut for presidentvalget i 2006 gikk de fem største opposisjonspartiene i 2005 sammen i en koalisjon, National Alliance for Democracy and Development (NADD).

Selv om valgrunden i 2001–2002 av internasjonale observatører ble ansett som frie og åpne, har den demokratiske utviklingen i Gambia også vært preget av overgrep mot opposisjonelle, dels mot politiske motstandere av regjeringen, enda mer mot media; flere ganger er journalister blitt arrestert og fengslet. I 2004 ble redaktøren for ukeavisen The Point, Deyda Hydara, skutt og drept. Nye medielover innført i 2002 ble fordømt som forsøk på å begrense kritikken mot presidenten og regjeringen; loven ble ytterligere skjerpet i 2004, til nasjonale og internasjonale protester.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg