Analogmaskinen DIANA var en av Norges to første datamaskiner. 

DIANA dannet kjernen i reguleringsteknisk laboratorium – senere Institutt for teknisk kybernetikk – ved NTNU og SINTEF. Teknisk forskning utført på DIANA har hatt stor betydning for norsk næringsliv.

Maskinen ble påbegynt i september 1952, og kjørte sine første oppgaver to år senere, omtrent samtidig med at NUSSE stod ferdig  i Oslo. 

Analoge datamaskiner regner ved hjelp av elektriske signaler som er proporsjonale med, eller funksjoner av fysiske størrelser. Maskinene er bygget opp av moduler som kan foreta addisjon, subtraksjon, multiplikasjon eller integrasjon, med en rekke operasjonsforsterkere som nøkkelkomponenter. Signalene mellom modulene er likespenninger med størrelser som representerer en konstant eller en variabel i en differensialligning.

Maskinene blir programmert ved å koble sammen modulene via kabler på et pluggbord. Virkningen av å endre en koeffisient i ligningen kan studeres ved å justere spenning i forsterkerne, endre motstander osv. Resultatet kan observeres umiddelbart på en kurveutskrift eller en grafisk skjerm. 

I sin opprinnelige konfigurasjon bestod DIANA av 20 automatisk balanserte likespenningsforsterkere, 26 presisjons Holipots potensiometre, ventilasjonsanlegg, kontrollborg og en koblingstavle for oppkobling av regneproblemet.

Fordelen med analoge datamaskiner til forskjell fra digitale er at uansett hvor komplekst et program er, vil utregningen skje like raskt. Ulempen er at programmering og feilsøking tar svært lang tid. Antall sammenkoblede regneenheter, og dermed også antall kabler på pluggbordet, vokser i takt med problemets kompleksitet. Et stort program kan telle mange hundre kontaktpunkter. En digital maskin er enklere å programmere, men her vil regnetiden øke i takt med problemets kompleksitet. Før midten av 1970-tallet var digitale maskiner langsommere enn analoge når det gjaldt å simulere større dynamisk systemer i sann tid.

Institutt for reguleringsteknikk fikk en datamaskin av typen GIER i 1963, og bestemte seg for å koble sammen den analoge DIANA med den digitale GIER i et såkalt hybrid-system. Senere professor Odd Pettersen konstruerte styringsautomatikk for DIANA, slik at den kunne programmeres fra GIER. 

På slutten av 1940-tallet hadde Jens Glad Balchen oppholdt seg ved MIT med et Fulbright-stipend. I USA så han hvordan analoge datamaskiner kunne brukes til å løse reguleringstekniske problemer. I 1951 kom Balchen tilbake til Norge, og ønsket å bygge opp et reguleringsteknisk miljø ved Norges tekniske høgskole. Balchen mente at å bygge en datamaskin etter modell fra det han hadde sett i USA var en god metode for å bygge et forskningsmiljø.

Sammen med professorene Matz Jenssen og Werner Romberg klarte han å få NTNFs Utvalg for matematikkmaskiner til å støtte bygging av maskinen med 30 000 kroner over to år. Balchen klarte å få tak i billige komponenter via Marshall-hjelpen. Dette ble dermed nok til å sette i gang byggeprosjektet – selv om bidraget var bare en tiendedel av prisen til for eksempel NUSSE-prosjektet ved Sentralinstituttet i Oslo.

DIANA var i bruk fram til om lag 1970. Maskinen ble kastet i forbindelse med en ryddeaksjon på NTNU en gang på 1990-tallet.

  • Nordal, Ola: Verktøy og vitenskap: Datahistorien ved NTNU, Tapir, 2010.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.