Charles Kjerulf

I sin tidlige ungdom viste Kjerulf allsidig artistiske egenskaper. Han tok undervisning i sang og kordireksjon med Albert Meyer (1839–1921), og komposisjon og sang med Leopold Rosenfeld (1850–1909). Hans studier var ikke omfattende eller lange, men han han fikk likevel en betydelig virksomhet som sangpedagog, kordirigent og musikkritiker.

Som Politikens hovedanmelder i hele 33 år, fra 1886 til 1919, fremstod Kjerulf som en av de fremste toneangivende københavnske musikkanmeldere. Han var også medarbeider i «Nordisk Musiktidende», «Svensk Musik Tidning» i tillegg til «Dagsavisen».

Kjerulf musikkunnskap kombinert med et sunt og friskt instinkt resulterte i en fremstillingsform som rett nok kunne virke subjektivt provoserende, men som kunne fengsle ved sin tone og sin evne til å uttrykke og levendegjøre et opplevd inntrykk. Kjerulfs uttrykksstil passet svært godt i en radikal avis der dets djerve intellektuelle fremstillingsform var viktig og som satte en ny tone i dansk musikkjournalistikk. Kjærulf ble en ledende anmelder som kom til å oppleve overgangen fra senromantikkens diminuendo til de moderne strømningenes voldsomt voksende styrkegrad, en overgang som han flere enn en gang karakteriserte som rene kantringer.

Kjerulf hadde et betydelig litterært talent som kom til uttrykk i en rekke oversettelser og bearbeidelser – fra Gerhart Hauptmanns og H. Sudermanns dramaer til operetter av Johann Strauss og Jacques Offenbach i tillegg til glimrende oversettelser av Carl Michael Bellmans dikt. Kjerulf skrev også originalarbeider, for eksempel «Kejserens nye Klæder», «Madammernes Jens» og «Kaserne-Arrest» samt flere andre som han også satte musikk til. Under pseudonymet Jens Kok skrev Kjerulf en rekke fornøyelige soldatskildringer – «Den gang jeg var Soldat», en biografi om komponisten Niels W. Gade og den kulturhistorisk interessante livsskildringen «Grøn Ungdom».

Som organisasjonsmann gjorde han en betydelig innsats som stifter av «Dansk tonekunstnerforening» i 1903 og «Dansk solistforbund» i 1918.

Kjerulf var som komponist fremfor alt melodiker og tydelig romantiker – beslektet med Peter Heise, Lange-Müller og Emil Horneman – i tillegg også en bohemnatur nær Holger Drachmanns versekunst. Kjerulf er sterkt knyttet til Drachmanns viser, men også til Drachmanns melodrama med tanke på musikken til skuespillet «Dansen paa Koldingshus».

• musikk i Danmark
• musikk i romantikken