Peter Arnold Heise

Peter Arnold Heise, dansk komponist og organist, en av Danmarks betydeligste komponister etter C. E. F. Weyse. Gjennom en usedvanlig rikholdig lyrisk tolkning av viktige og sentrale deler av dansk diktekunst, hører Heise til de aller fremste danske romansekomponister. Han er et meget viktig bindeledd mellom C. E. F. Weyse, J. A. P. Schulz og Friedrich L. Æ. Kunzen på den ene siden, og Niels W. Gade, J. P. E. Hartmann og Peter E. Lange-Müller samt senere danske 1900-tallskomponister på den andre. Heise skrev også en rekke kammermusikkverk.

Som gutt fikk Heise klaverundervisning av A. Lund, en respektert klaverlærer i København. Et par år etter sin studenteksamen i 1847 studerte Heise teori og orgel med A. P. Berggreen. Sammen med Niels W. Gade ble Berggreen Heises musikalske forbilde i oppveksten.

Årene 1852–1853 studerte Heise privat i Leipzig med musikkteroretikeren og pedagogen Moritz Hauptmann, som senere ble Edvard Griegs lærer. I Leipzig fortsatte Heise sine fiolinstudier som han hadde påbegynt i Danmark noe tidligere. I 1854 ble han dirigent for Studentersangforeningen, en forening han komponerte de aller fleste av sine mannskorsanger for. Han var dirigent for Studentersangforeningen frem til 1857, da han ble musikklærer ved Sorø Akademi og organist i Sorø kirke.

I 1865 flyttet han tilbake til København der han resten av sitt liv sysselsatte seg med å komponere. Heise ønsket ingen fremtredende plass i dansk musikkliv og innehadde derfor bare ganske få organisatoriske stillinger – han ble i 1871 medlem av styret for «Samfundet til Udgivelse af dansk Musik» og i 1872 styremedlem i «Musikforeningen».

Få av hans verk er trykt, ingen har opusnummer og få har komposisjonsdato. Foruten de mange romanser, operaen «Drot og Marsk» samt musikk til skuespill har Heise komponert klavermusikk, kammermusikk og en symfoni. Klaverkvintetten fra 1869, et verk som oppfattes som en reaksjon mot Brahms’ klaverkvintett, regnes som den aller beste i sin sjanger i Danmark. 

Solosangen med klaverakkompagnement var Heises viktigste musikalske form livet igjennom. Hans tidligste romanser fulgte den dominerende danske romansetradisjonen fra Weyse og Gade der musikken unngikk å dominere teksten, men der samme melodi i alle vers skulle uttrykke diktets grunnstemning, såkalt strofisk form.

Fra begynnelsen av 1860-årene finner man imidlertid hos Heise en økende interesse for scenemusikk og dramatisk musikk. Hans sceniske hovedverk, operaen «Drot og Marsk», er samtidig et hovedverk i dansk musikkdramatikk. Operaen er et vitnesbyrd om en bevegelse bort fra den eldre, nasjonale syngespilltradisjonen mot en mer moderne europeisk musikkdramatikk der franske og italienske influenser gjør seg gjeldende.

Dette satte avgjørende spor i hans romanseproduksjon. Fra rundt 1870 og frem til Heises død finner man for det første at der han beholder den enkle strofiske formen, så skjer det en deklamatorisk og dramatisk utvikling og forfinelse av hvert enkelt vers samtidig som dynamiske uttrykk kan komme uventet og plutselig. Andre ganger får man følelsen av at Heise er i ferd med å presse strofeformen til det ytterste. Dette er det som skjer der han komponerer under direkte påvirkning fra arbeidet med det musikkdramatiske. Her finner man romanser som nærmest er dramatiske scener i syklisk form. En til da ukjent uttrykksmessig og klanglig dybde og bredde gjør seg gjeldende, og klaversatsen får symfonisk farge og uttrykk med tydelige orkestrale effekter.

Stilistisk begynte Heise i klassisismen og endte i en ekspressiv, men til tider også dramatisk romantikk. Stiltrekk fra Ludwig van Beethoven, Felix Mendelssohn og Robert Schumann er ikke vanskelige å spore i Heises musikk. 

• musikk i Danmark

• G. Hetsch: «Peter Heise» (København 1926)
• R. Hove: «Heises kammermusikk» (DMT 1941)
• B. Johnsson: «Klaveret i Heises Sange» (DMT 1944)
• Dansk biografisk leksikon, 3.udg., Kbh.1980 (Niels Martin Jensen)
• Dan Fog: «Heise-Katalog». (København 1991)