Fra Ottawa, Parlament Hill med Canadas parlamentsbygning.
Canada er en forbundsstat bestående av ti provinser og tre territorier.
Det politiske system er parlamentarisk og demokratisk. Den britiske monark er landets formelle statsoverhode, de facto representert ved en generalguvernør på føderalt nivå og av en viseguvernør i hver av provinsene. Generalguvernøren utnevnes av monarken etter forslag fra statsministeren, formelt for ubestemt tid, men vanligvis for en femårsperiode.
Canada oppstod som en forening av det franske Canada (britisk fra 1763) og de engelsktalende koloniene som forble lojale mot Storbritannia under den amerikanske uavhengighetskrigen i 1775–1783. Canada ble slik til i en slags opposisjon til USA, og Canada fikk en politisk kultur preget av tilhørigheten med Storbritannia. Canada ble etablert som en konføderasjon av de fire sentrale østlige provinsene i 1867, men ble gradvis utvidet til dagens størrelse. Statsdannelsen kom sent, blant annet fordi kanadierne ikke hadde samlet seg og gjort opprør mot Storbritannia, men var forblitt en samling kolonier. Det er derfor også en forklaring på den løse statsdannelsen. Etter grunnlovsendringer i 1982 er også tilknytningen til Storbritannia av mer symbolsk karakter. Det kanadiske parlament kan nå endre grunnloven uten britisk samtykke.
Forfatningen er, som i forbildet Storbritannia, en blanding av formelle lover og uskreven sedvanerett. I 1982 ble det vedtatt en forfatningslov som definerer hvilke lover som utgjør forfatningen, men høyesterett har fastslått at denne listen ikke er uttømmende og at også uskreven sedvane inngår i forfatningssystemet.
Den øverste utøvende myndighet i Canada ligger hos statsministeren og regjeringen. Regjeringen er direkte og kollektivt ansvarlig overfor parlamentet. Som i Storbritannia er dette legitimert gjennom tradisjon; forfatningen nevner verken statsministeren eller kabinettet. Formelt utpekes statsministeren av generalguvernøren, men reelt utgår statsministeren av det største partiet eller den største partigruppering i parlamentet.
Den lovgivende forsamling består av to hus; Underhuset og Senatet. Formelt er de nokså likestilte, men reelt er det Underhuset som er det egentlige lovgivende organet og som er utgangspunktet for regjeringsdannelsen. Det skal ha minst 282 medlemmer, alle valgt ved flertallsvalg i enkeltpersonkretser. Stemmerettsalderen er 18 år. Setene i Underhuset er fordelt etter befolkningsgrunnlaget, dog slik at de mest folkefattige provinsene i øst er noe overrepresentert. Valg til Underhuset må finne sted minst hvert femte år, men forsamlingen oppløses ofte før denne tid. Statsministeren oppløser Underhuset og utskriver nyvalg.
Senatet kan ha inntil 112 medlemmer, som utpekes av statsministeren etter en bestemt fordelingsnøkkel som sikrer provinsene rimelig representasjon. Senatorene utpekes for ubestemt tid, men har en pensjonsalder på 75 år. Utnevnelsen til senator er mer et spørsmål om sosial prestisje enn om reell innflytelse.
Også de politiske partiene har sine røtter i britisk politisk kultur. De to store partiene er det konservative og det liberale, og den føderale statsministeren har alltid kommet fra et av disse partiene (med unntak av en kort utbryterperiode i mellomkrigstiden). Det liberale har tradisjonelt vært det største og mektigste. De konservative har etter katastrofalt dårlig valgresultat i 1993 hatt ulike navn og deltatt i skiftende allianser, men fremstod fra valget i 2004 igjen som samlet. Det er også flere, til dels regionalt baserte partier; det viktigste er det separatistiske Bloc Québécois i Québec.
Måten Canada ble til på har gjort at provinsene har fått en svært sterk stilling. De politiske motsetningene på føderalt plan er således ofte av atskillig mindre betydning enn motsetningene mellom føderalregjeringen og provinsregjeringene. Konflikten mellom føderalregjeringen og det fransktalende Québec, og mellom føderalregjeringen og de vestlige provinser, har flere ganger utsatt den kanadiske enhet for sterke påkjenninger. Også urbefolkningenes status har skapt spenninger.
Provinsenes jurisdiksjon er mer omfattende enn i de fleste forbundsstater. Provinsene styres av en regjering som er parlamentarisk ansvarlig overfor folkevalgte provinsforsamlinger valgt i allmenne valg for inntil fem år; antallet medlemmer i disse forsamlingene varierer mellom 27 (Prince Edward Island) og 125 (Québec). Provinsene bestemmer selv hvordan det lokale selvstyret skal organiseres. De tre territoriene har også folkevalgte forsamlinger med henholdsvis 19, 19 og 15 medlemmer; i hvert av territoriene er det dessuten en førsteminister og en lokalregjering, mens den føderale regjering er representert ved en kommisjonær.
Rettsvesenet avspeiler det politiske systemets føderale karakter. Provinsdomstoler er ansvarlig for de fleste sivilrettslige saker, mens føderale domstoler dømmer i kriminalrettslige og interprovinsielle saker. Sivilretten bygger i stor grad på sedvanerett (common law), bortsett fra i Quebec, hvor franske rettstradisjoner spiller en større rolle.
Landets høyeste domstol er høyesterett, den siste appellinstans både for provins- og føderalsaker og den avgjørende domsmyndighet i tvister mellom provinsene og føderalregjeringen. Høyesterett er også et rådgivningsorgan som regjeringen kan anmode om å uttale seg om sakers forenlighet med forfatningen. Domstolen består av åtte dommere og justitiarius. De utnevnes på grunnlag av faglige kvalifikasjoner, men det tas også hensyn til regional og etnisk bakgrunn.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.