Nordsjøen ble tidligere avgrenset fra Norskehavet ved 61. breddegrad, det vil si områdene rett vest for Sognefjorden. I norsk oljepolitisk sammenheng strakk man definisjonen av Nordsjøen lenger mot nord, til 62. breddegrad, det vil si områdene rett vest for Måløy og Stadlandet. Allerede før omfanget av Ekofiskfeltet ble kjent, viste spesielt norske selskap en interesse for områder nord for 62. breddegrad. Norsk Hydro la vinteren 1970 frem en plan som gikk ut på å etablere et nasjonalt oljeselskap for å lete etter olje i nordområdene. Kysten utenfor Lofoten ble i den forbindelse pekt ut som et spesielt interessant område.
Men med de mange store funnene som ble gjort i Nordsjøen tidlig på 1970-tallet, var det klart at man ville ha nok utbyggingsprosjekter i lettere tilgjengelige områder lenger sør i mange år fremover. De internasjonale oljeselskapene ønsket flest mulig nye områder, men fortrinnsvis i Nordsjøen, hvor det allerede var gjort funn.
De norske selskapene sto først i køen ved tildeling av lovende «nøkkelblokker». Dermed var presset fra industrien for en forsert åpning i nord redusert. Når spørsmålet om åpning av nye områder nord for 62. breddegrad likevel ble reist allerede mens man ennå bare var i startfasen av de store utbyggingsprosjektene i Nordsjøen, var det distriktspolitiske hensyn fra regjeringens side som lå bak.
Men selv om arbeiderpartiregjeringen fra 1973 tidlig signaliserte at den ønsket å åpne for oljeboring også nord for 62. breddegrad, beveget man seg nå inn i et område hvor både politiske, økonomiske og naturmessige realiteter var annerledes enn i Nordsjøen. Dette var områder hvor fiskeriene spilte en langt viktigere rolle.
Nord for 62. breddegrad fantes det dessuten ingen geologisk skranke tilsvarende Norskerenna. Fra de ytre delene av Nordfjord og videre nordover langs Mørekysten fantes det en kontinentalsokkelhylle som strakte seg fra kysten og flere titalls mil ut i havet. Man kunne rent teoretisk starte boring tett ved kysten. Regjeringens utgangspunkt var da at siden det dreide seg om mer sårbare områder, ville en åpning forutsette særskilte reguleringstiltak.
For den fremvoksende miljøbevegelsen ble 62. breddegrad en naturlig grense for hvor man mente det var riktig å sette en stopper for oljevirksomhetens videre ekspansjon. Motstanden mot oljevirksomhetens videre ekspansjon mot nord hadde stor støtte både på venstresiden og i sentrumspartiene. Foruten frykt for negative konsekvenser for fiskerier og miljøet, var motstanden mot olje i nord også knyttet til at en slik ekspansjon ville bryte med målsettingen om et moderat oljetempo.
I 1974 var Stortinget blitt enige om en felles målsetning om et moderat oljetempo. Man skulle ikke ta opp reservene for fort. Det var imidlertid uenighet om hvordan man skulle definere et moderat tempo.
Kommentarer (4)
skrev Hans-Jørgen Wallin Weihe
svarte Marie Smith-Solbakken
svarte Hans-Jørgen Wallin Weihe
svarte Hans-Jørgen Wallin Weihe
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.