Religion i Brasil

Da de europeiske kolonister kom på begynnelsen av 1500-tallet er det anslått å ha vært mellom 2 og 4 millioner mennesker i områdene som etter hvert ble hetende Brasil. Samtidig var det mer enn tusen ulike folkegrupper, hver med sine særegne religioner, kulturer og språk. Misjon og utbredelse av kristendommen, hovedsakelig i form av katolisisme, var en viktig del av det kolonialistiske prosjektet, noe som forente de politiske, økonomiske, religiøse og territorielle interessene i Portugal og Vatikanet. I de påfølgende århundrene ble katolisismen den dominerende religionen, men med sterke innslag av urfolkenes religion og kultur og med de religioner som slavene fra det afrikanske kontinent brakte med seg. Det religiøse landskapet ble utover 1700- og 1800-tallet, og frem til moderne tid, institusjonelt og maktpolitisk preget av katolisismen samtidig som man hadde, og har, mange former for synkretisme og hybride religiøse uttrykk og oppfatninger blant folk.

I moderne tid har katolisismens posisjon, både nominelt og som dominerende folkereligion, opplevd å delvis miste sitt hegemoni. I 1970 var 91 prosent av befolkningen katolikker. I 2010 var det 69 prosent, mens det rundt 2020 ble anslått at antallet var i ferd med å synke til under 50 prosent. Evangelikal protestantisme (evangelicos) har i samme periode opplevd en betydelig vekst, fra rundt 5 prosent i 1970 til over 30 prosent oppslutning i dag. Dette er en sosialt, politisk og religiøst mangfoldig gruppe som omfatter en rekke ulike protestantiske trossamfunn og retninger, blant annet pinsevenner (pentekostale), neo-pentekostale og karismatiske kristne. De største evangelikale kirkesamfunnene i Brasil, som for eksempel Igreja Universal do Reino de Deus (Den universelle kirke av Guds rike) og Assembleias de Deus (Guds forsamlinger) har flere millioner medlemmer og tilknyttede, og er synlige i såvel det religiøse som det politiske og offentlige landskapet.

Katolisismen i Brasil er mangfoldig og rommer alt fra et verdikonservativt hierarki og en sosialt progressiv frigjøringsteologi, til en betydelig karismatisk bevegelse som er sterkt inspirert av evangelikalismen og pinsebevegelsen spesielt, og som vektlegger tilstedeværelse av Den hellige ånd, nådegaver og misjon. Evangelikalismen er generelt verdikonservativ, men kan samtidig være sosialt reformvennlig.

I Brasil finnes det mange forskjellige religiøse uttrykk, erfaringer og posisjoner. Disse kan fra utsiden fremstå som tilfeldige sammenblandinger av elementer fra ulike religioner og kulturer, men er i all hovedsak genuine religiøse uttrykk som henter inspirasjon fra ulike tradisjoner og erfarte sosiale og åndelige behov. Eksempler på dette er umbanda og candomblé, som har opphav i afrikanske religioner som yoruba, fon og bantu, og som har innslag av katolisisme i seg. Disse religionene ble brakt til Brasil av de mer enn 10 millioner menneskene som ble gjort til slaver for det som fra 1500-tallet og frem til Brasils selvstendighet i 1822 var en portugisisk koloni, og for det selvstendige Brasil fram til slaveriet ble offisielt avskaffet i 1888. Den spiritistiske kardecismen, med en oppslutning på mer enn 3 millioner mennesker, kom til Brasil i 1860-årene, og er begrenset til byene, der den står sterkt blant den etablerte, utdannede middelklassen.

I dag er det betydelige innslag av religion(er) i det etablerte politiske landskapet. For eksempel er det katolsk og en evangelisk «benk» i parlamentet hvor katolikkene fortsatt holder mer enn 50 prosent (over 250 representanter) av setene mens protestantene har kommet over 20 prosent (mer enn 100 representanter). Det finnes politiske partier og kandidater som har mer eller mindre eksplisitt støtte fra de største evangelikale kirkene, men generelt er «benkene» tverrpolitiske og samler først og fremst katolikker og de protestanter omkring spørsmål som handler om såkalte kristne og tradisjonelle verdier, samt mer konkrete saker knyttet til abort og LHBT+ for eksempel.

• Brasil