Bjørn Dæhlie

Dæhlies internasjonale gjennombrudd i mesterskap kom under VM i Val di Fiemme i 1991, der han vant 15 kilometer fristil og gikk på det norske gullaget i stafetten. To år senere tok han tre gull i VM i Falun, blant annet etter en svært jevn duell med Vladimir Smirnov på jaktstarten. Smirnov ble først utropt som vinner, men målfotoet viste at Dæhlies bein var først over målstreken. Mens Smirnov kastet overkroppen fram over mål, så visste Dæhlie at reglene den gang sa at det skulle måles på leggen, om lag 20 centimeter over bakken. Han hadde øvd på å kaste foten fram, og det ble avgjørende.

I tillegg til Falun i 1993 ble Dæhlie også VM-konge på hjemmebane i Trondheim i 1997 med fem medaljer, hvorav tre gull. Han karakteriserer selv løpet som ga gull på 10 kilometer klassisk som «det perfekte løp». Suksessen i Trondheim kom etter en trøblete oppkjøring til mesterskapet, preget av sykdom og stort mediefokus rundt hans bruk av høydehus. Høydehus-saken fikk mye oppmerksomhet etter at OL-mesteren på 800 meter, Vebjørn Rodal, hevdet at treningsmetodene Dæhlie brukte, spesielt bruken av høydehus og spesialcampingvogn, absolutt kunne sammenlignes med doping.

Dæhlie vant totalt tolv medaljer, hvorav åtte gull i olympiske leker fra 1992 til 1998. Det gjorde ham til den mestvinnende vinterolympieren, uansett idrett, fram til han i 2014 ble passert av Ole Einar Bjørndalen.

Under OL i Albertville i 1992 åpnet Dæhlie med sølvmedalje på åpningsdistansen 30 kilometer klassisk, og fjerdeplass på en svært jevn 10 kilometer klassisk. På jaktstarten over 15 kilometer fristil gikk han seg opp til en suveren seier og sitt første olympiske gull. Han avsluttet mesterskapet med to gull til, på stafett og den avsluttende 50 kilometeren i fristil. Dæhlie (og Vegard Ulvang) ble i 1992 de første norske utøverne med tre gull i langrenn i samme OL.

Dæhlie var flaggbærer for den norske troppen under åpningsseremonien til OL på Lillehammer i 1994, og forventningene var svært høye. Det var derfor meget overraskende at han ble slått av unge Thomas Alsgaard på lekenes første øvelse, 30 kilometer fristil. Dæhlie måtte konstatere at Alsgaard gikk mer effektivt i skøyteteknikken, men slo kraftig tilbake med gullmedaljer på 10 kilometer klassisk og den påfølgende jaktstarten. Stafetten, der hele Norge forventet norsk gull, ble en nedtur for Dæhlie, når han tapte spurten mot Italias Silvio Fauner. Norge måtte nøye seg med sølv. Dæhlie selv mente før stafetten at Alsgaard burde gå den siste etappen, siden vinneren fra tremila var raskere i en spurt. Landslagsledelsen mente Alsgaard var for uerfaren og valgte derfor Dæhlie som ankermann. Et valg som naturlig nok ble kritisert, med fasit i hånd.

Under OL i Nagano i 1998 gikk Dæhlie den tredje etappen og Alsgaard den siste på det norske stafettlaget som vant gull. Dæhlie vant i tillegg 10 kilometer klassisk og den avsluttende 50-kilometeren i fristil. Femmila var en øvelse der Dæhlie ofte slet med å lykkes, han hadde ikke vunnet denne distansen i internasjonale mesterskap eller verdenscupen siden Albertville-OL i 1992. Løpet i 1998 ble meget spennende, der ulike løpere ledet på de forskjellige mellomtidene i løpet som hadde individuell start. Dæhlie ledet ikke konkurransen før på de siste 10 kilometerne. Til slutt ble den tøffeste konkurrenten svensken Niklas Jonsson, som Dæhlie hadde tatt igjen med 30 sekunder og gått sammen med store deler av løpet. Jonsson avsluttet sterkt, gikk fra Dæhlie på de siste fem kilometerne, men en utmattet Dæhlie kjempet seg i mål til OL-gull med åtte sekunders margin.

Seks individuelle gullmedaljer er fortsatt flest av alle utøvere i vinter-OL, sammen med skøyteløperen Lidija Pavlovna Skoblikova.

Dæhlie har vunnet verdenscupen sammenlagt seks ganger (1991/1992, 1992/1993, 1994/1995, 1995/1996, 1996/1997, 1998/1999), og kom dessuten på andreplass i 1993/1994 og 1997/1998 og på tredjeplass i 1989/1990 og 1990/1991. Hans siste av 46 individuelle rennseire i verdenscupen kom i Lahti i mars 1999.

Mesterskapsmessig var Dæhlie på rett plass til rett tid. På grunn av omleggingen av OL, med sommer- og vinter-OL til ulike år, ble det arrangert tre vinter-OL på 1990-tallet (1992, 1994 og 1998). I løpet av 1980-tallet ble også ordningen med VM annethvert år innført. Dæhlie kunne dermed delta i hele åtte mesterskap i løpet av et tiår, noe som aldri tidligere hadde vært mulig.

Dæhlie planla å avslutte karrieren etter OL i Salt Lake City i 2002, men slet med ryggen etter et fall på rulleski og måtte avslutte karrieren allerede i 2001.

Dæhlie representerte klubbene Bjerke IL og Nannestad Skiklubb.