Grønfjorden

Utsnitt av kart over Svalbard som viser Grønfjorden og området rundt

Artikkelstart

Grønfjorden er den vestligste fjordarmen på sørsiden av IsfjordenSpitsbergenSvalbard. Fjorden er 16 km lang og mellom 2 og 4 km bred og har munning mellom de to oddene Festningsodden (Festningen) og Heerodden (Kapp Heer). På østsiden av Grønfjorden er det platåfjell med sedimenter fra krittiden og kullførende tertiær sandstein, på vestsiden også sterkt foldede eldre sedimenter. Festningen geotopverneområde ble opprettet i 2003. I sørøst og sør renner elvene Grøndalselva og Grønfjorddalselva gjennom brede daler til fjorden. Der Grøndalselva møter fjorden er det et større moreneområde foran Grønfjordbreene og omkring Bretjørna.

Navnet

Grønfjorden sett fra fly. Heerodden til venstre hvor helikopterbasen er synlig, Festningsodden til høyre. Barentsburg ses i midten der kullstøv har blåst utover isen. Grøndalen går inn til venstre like bak Barentsburg og Grønfjorddalen er i enden av fjorden. Kokerineset til høyre vis à vis Barentsburg.
Islagt fjord

Navnet stammer helt tilbake til 1600-tallet, da den engelske hvalfangstskipperen Jonas Poole kalte fjorden for Greenhaven i 1610. Navnet Green Harbour var i vanlig bruk på 1900-tallet.

Historie

Barentsburg har sin vannforsyning fra et vann på andre siden av Grønfjorden. Vannet ledes via denne vannposten i rør under fjorden. Bildet er fra 1998. Barentsburg ses så vidt øverst i bildet.
Anlegg ved fjord

Grønfjorden har vært benyttet som havn helt fra den tidligste hvalfangstperioden. Kokerineset, på vestsiden av fjorden, var tidlig kjent som en bra havn. På land der finnes det fundamentet til en dobbel spekkovn (for utkoking av oljen fra hvalspekk), trolig fra engelsk hvalfangst på 1600- eller 1700-tallet. Der finnes det også tufter etter russisk overvintringsfangst på 1700-tallet. Litt lenger mot vest er det et felt med ca. 9 graver som kan være fra hvalfangstaktiviteten eller etter russerne. Rester av en gamme i området er fra tidlig norsk overvintringsfangst. Innenfor en odde, Finneset, på østsiden av fjorden, er det også gode havneforhold. Fra 1905 til 1912 hadde to forskjellige hvalfangstselskap fra Tønsberg og Sandefjord en hvalfangststasjon. Restene er stort sett skjult under senere strukturer. Her anla Norge i 1911 den første faste telegrafstasjon og meteorologiske stasjon på Svalbard. Den var i drift til 1930, da den ble flyttet til Longyearbyen. I 1941 ble de høye jernmastene sprengt av de allierte under andre verdenskrig.

Fra 1900 annekterte nordmenn og amerikanere kullførende områder på østsiden av fjorden. En del av disse områdene ble overtatt av nederlenderne, som i 1920–1926 bygde gruvebyen Barentsburg. I 1932 ble foretagendet solgt til det sovjetiske statsselskapet Trust Arktikugol, og Barentsburg var siden hovedsetet for sovjetisk og senere russisk virksomhet på Svalbard.

I mai 1942 ble de to norske skutene Isbjørn og Selis angrepet av tyske fly mens de brøt seg vei gjennom isen mot Barentsburg. Elleve mann og 24 hunder omkom og skutene sank. I 2000 ble vrakene lokalisert, men er ikke blitt nærmere undersøkt.

Den russiske helikopterbasen ligger på Kapp Heer og betjener transport mellom Barentsburg og Svalbard lufthavn, Longyear. På 1970- og 1980-tallet var det en del snakk om at dette var en hemmelig base, men den er godt synlig for vanlig trafikk på Isfjorden på vei til og fra Longyearbyen.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg