Foreldre: Sogneprest Jens Jonas Jansen (1844–1912) og Jenny Therese Schroeter (1863–1942).
Gift 12.9.1934 med genealog Ebba Martha Lassen f. Ertsgaard (f. 19.10.1893; enke etter ingeniør Birger Lassen, 1886–1925), datter av fullmektig ved Saugbrugsforeningen Ole Ertsgaard (1856–1909) og Othilde Petersen (1857–1937).
Søstersønn av Jens Fredrik Schroeter (1857–1927).
Einar Jansen var en norsk genealog og arkivar. Han var statsarkivar i Bergen fra 1934 til 1960.
Han er særlig kjent som redaktør for Norsk biografisk leksikon, der han var medlem av redaksjonen fra 1924 og hovedredaktør fra 1932. Han skrev også en rekke artikler i verket.
Jansen vokste opp i Sandvika i Bærum, dit familien flyttet etter at faren gikk av som sogneprest i Røyken. Etter examen artium som privatist i 1911 begynte han å studere filologi ved universitetet i Kristiania og ble cand.philol. i 1919 med historie hovedfag. Hovedfagsoppgaven om Det suspensive lovvetos anvendelse i norsk konstitusjonel praksis gjenspeiler hans interesse for statsrettslige emner, og senere i livet vendte han tilbake til temaet, da han sammen med sin tidligere lærer Halvdan Koht laget en oversikt over nyere norsk forfatningsutvikling for et italiensk samleverk.
Fra Koht hadde han kanskje også fått interessen for personalhistorie, som sammen med genealogi skulle bli hans fordypningsområder gjennom hele karrieren. Jansens første genealogiske arbeid, en oversikt over en del Larvik-slekter, ble trykt i første bind av O. A. Johnsens Larviks historie i 1923.
Etter et vikariat i Riksarkivet i 1920 ble Jansen ansatt som arkivar i statsarkivet i Kristiania i 1921, en stilling han hadde inntil han i 1934 tiltrådte som statsarkivar i Bergen. Arkivet hadde noen år tidligere flyttet inn i nye lokaler på Årstadvollen, og dette ble Jansens arbeidsplass frem til 1960. Her kom han blant annet til å gjøre en viktig innsats for organisering og bevaring av lokale embetsarkiver.
Under andre verdenskrig ble arkivbygningen rekvirert av tyskerne og gjort til hovedkvarter for den lokale tyske kommandant. Jansen fikk overført en del av arkivsakene til Bergens Museum og senere til Rasmus Meyers Samlinger, men mye måtte også lagres andre steder. Ettersom det daglige arkivarbeidet på denne måten ble vanskeliggjort, fikk Jansen i disse årene bedre tid til å arbeide med det som ble hans livsverk, nemlig redigeringen av 1. utgave av Norsk biografisk leksikon.
Han kom med i redaksjonen av verket i 1924. I løpet av følgende år døde to av verkets hovedredaktører, Anders Krogvig og Gerhard Gran, og Jansen ble hovedredaktør sammen med Edvard Bull d.e. I de følgende årene kom mye av det løpende redaksjonelle arbeidet til å falle på Jansen, ettersom Bull ved siden av sitt professorat ved universitetet og sitt politiske engasjement også var engasjert i flere andre store bokverk.
Da Bull døde i 1932, ble Jansen eneredaktør av Norsk biografisk leksikon, og selv om han fra 1934 fikk professor Anton Wilhelm Brøgger og senere professor Paulus Svendsen og universitetsbibliotekar Øyvind Anker som medredaktører, var det Einar Jansen som gjennomgikk alle artiklene til leksikonet. Han kontrollerte og (om nødvendig) supplerte personopplysningene som de enkelte forfattere hadde fremskaffet, og i redigeringen av artiklene stilte han strenge krav til både form og innhold. Ifølge hans biograf Reidar Omang ble Einar Jansens navn «en garanti for verkets videnskapelige kvalitet, når det gjaldt nøiaktighet og fullstendighet».
Jansens redaktørperiode spenner over 12 av verkets i alt 19 bind, og ved siden av redigeringen fikk han også tid til selv å skrive en rekke av leksikonets enkeltartikler, blant annet om medlemmene av det nye norske kongehuset. I 1938 fikk han sin yngre bror, arkivmannen Jens Jonas Schroeter Jansen (1900–1975), engasjert som redaksjonssekretær i leksikonet, en stilling han hadde frem til 1950. Fra 1955 var de to brødrene medredaktører. Jonas Jansen var ellers arkivar i Riksarkivet, slik også broren hadde vært det før ham, og fra 1953 til 1970 var han sjef for Norsk Historisk Kjeldeskrift-Institutt.
Einar Jansen søkte og fikk avskjed fra statsarkivarembetet våren 1960 for å arbeide på heltid med et stort anlagt personalhistorisk verk om den norske geistlighet etter reformasjonen, på oppdrag fra Norsk Slektshistorisk Forening og Norges almenvitenskapelige forskningsråd. Han døde plutselig rett før jul samme år, og verket ble aldri fullført.
Einar Jansen var engasjert i flere historiefaglige organisasjoner, blant annet som styremedlem i Norsk Slektshistorisk Forening fra starten 1926 til 1935 og i Landslaget for Bygde- og Byhistorie fra 1941 til 1958. Han var viseformann i Arkivarforeningen i årene 1936–1941 og 1945–1947 og medlem av Selskapet til Vitenskapenes Fremme fra 1934 (rådsmedlem 1935–1941).
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.