Kart som illustrerer de ulike fraksjonene under «Det store skisma» fra 1378–1417.
Skisma er en splittelse innad i et kirkesamfunn som fører til nye, uavhengige grupperinger.
Begrepet blir brukt om et formalisert brudd eller splittelse. I kirkehistorien omtales splittelsen mellom Den katolske og Den gresk ortodokse kirken i 1054 som Det store skisma. Det lille skisma refererer til uenigheter i Den katolske kirken mellom 1377–1417 om valget av pave.
Skismaet i 1054 skjedde på grunn av teologiske uenigheter, særlig om treenighetslæren, altså hvordan man skal beskrive forholdet mellom Gud fader, Gud sønn (Jesus Kristus) og Den hellige ånd. De er enige om at det er én Gud (monoteisme), som består av tre personer. Men mens Den katolske kirken mener at Den hellige ånd utgikk både fra Gud fader og sønnen, mener Den ortodokse kirken at Den Hellige ånd utgikk fra Gud fader på samme måte som sønnen. I 1054 kom det til splittelse da paven og patriarken gjensidig ekskluderte (ekskommuniserte) hverandre. Splittelsen ble formelt opphevet i 1965 av pave Paul 6. og patriarken av Konstantinopel, Athenagoras.
Interne uenigheter i Den katolske kirken fører historisk sett svært sjelden til splittelser, men håndteres gjerne gjennom opprettelsen av egne organisasjoner som aksepterer pavens overhøyhet.
Når den protestantiske reformasjonen på 1500-tallet vanligvis ikke kalles et skisma er det fordi reformatoriske teologer som Martin Luther og Jean Calvin ble ensidig ekskludert (ekskommunisert) av paven. Først senere opprettet de egne kirkesamfunn.
Innenfor protestantisk kristendom har det fra starten av vært en rekke ulike kirkesamfunn, fra nasjonalkirker, som Den norske kirken til metodister, baptister, pinsemenigheter og så videre. I protestantismen er det ingen felles organisasjonsstruktur, og det oppstår stadig nye organisasjonsformer og menigheter uten at dette omtales som skismaer.
Den ortodokse kirken, eller øst-kirken, oppsto parallelt med Den katolske kirken på 200-300 tallet. I motsetning til Den katolske kirken, eller vest-kirken, har man ikke en hierarkisk kirkeorganisasjon. Den ortodokse kirke består av selvstendige kirker med kirkeledere (patriarker) som anerkjenner hverandre gjensidig.
Den økumeniske patriark (patriarken i Konstantinopel) er Den ortodokse kirkens øverste leder. Patriarken har ikke eneveldig makt, men er «leder av likemenn». Interne splittelser og nye kirker godkjennes av patriarken, og har tradisjonelt ikke ført til skismaer.
Da Moskva-patriarkatet ble etablert i 1589, var patriarken i Konstantinopel i praksis satt ut av spill etter at Konstantinopel ble del av Det osmanske riket (1453). Opprettelsen av Moskva-patriarkatet ga dermed opphave til en praktisk arbeidsdeling i østkirken basert på språk (gresk versus kirkeslavisk) og geografi, hvor Moskva-patriarken leder Den russisk ortodokse kirken i østeuropa.
Siden 1800-tallet er det blitt dannet flere nasjonale ortodokse kirker uten at det har oppstått skismaer. Slike nasjonale eller autokefale kirker, er blitt etablert som en del av politiske frigjøringsprosjekter og blitt anerkjent av den økumeniske patriarken i Konstantiopel. Den hittil siste er Den ortodokse kirken i Ukraina (OCU), som fikk godkjenning av patriarken i 2018, noe Moskva-patriark Kirkil motsatte seg. Denne striden omtales gjerne som et skisma.
Kommentarer (6)
skrev Sverre Olav Lundal
svarte Anne Stensvold
skrev Arnt Christian Teigen
Da må jeg nesten spørre:
Vil det si at ingen av de hellige 7 kirkemøtene, eller noen andre synodene med kanonisk-juridisk gyldig, har vært forårsaket av splittelser. Den faglige konsensus tilsier at skisma, ikke bare en splid, ikke er anvendbart for tiden før det Herrens år 787, det andre Kirkemøtet i Nikea? Hvordan har dét seg?
svarte Mari Paus
Jeg kan ikke se at denne teksten utelukker at det har vært splid eller splittelser ved andre tilfeller i kristendommens historie, selv om den i hovedsak beskriver de hendelsene som omtales som det store og det lille skisma. Les gjerne mer i våre tekster om kristendommens tidlige historie og kristendommens historie. https://snl.no/tidlig_kristendom; https://snl.no/kristendommens_historie Hilsen Mari i redaksjonen
skrev Kristin B. Aavitsland
Begrepet "det lille skisma" er ikke mye brukt i faglitteraturen om middelalderkirkens historie, og splittelsen som omtales i forbindelse med Avignon-tiden (the Western schism, the Papal schism, eller magnum schisma occidentale) viser oftest til noe annet enn det som er beskrevet her. Selve forflytningen av pavens administrasjon til Avignon var nemlig IKKE et skisma, selv om det var svært omstridt. Splittelsen oppsto først etter at pave Gregor XI kom tilbake til Roma i 1377. Da han døde i 1378, ble det valgt to rivaliserende paver, en i Roma og en i Avignon. Denne spittelsen ble ikke løst før i 1417. Det er altså denne perioden med konkurrerende paver som vanligvis omtales som skismaet, og det bør SNL også gjøre.
svarte Mari Paus
Takk for innspillet! Fagansvarlig skal revidere artikkelen. Hilsen Mari i redaksjonen
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.