(for monarkier) eller statssegl, forbundssegl (for republikker), segl brukt av statens overhode på statens vegne til å bekrefte dokumenter av forskjellig art som lover og anordninger, embetsbestallinger, traktater m.m., i eldre tid også på sendebrev og domsbrev. Riksseglet var herskerens segl og inneholdt hans navn og gjennom hele middelalderen som regel også hans bilde eller våpen. Upersonlige rikssegl kunne forekomme ved interregnum og til dels som domssegl. De eldste kjente rikssegl er de frankiske konge- og (senere) keisersegl og de engelske kongesegl, alle fra 700-tallet. De var som regel dobbelte, med stempel på begge sider som en mynt. Danske kongesegl er kjent fra 1085 og svenske fra 1164/67. I nyere tid har de fleste lands riks- eller statssegl riks- eller statsvåpenet som bilde.
Rikssegl spilte i middelalderen en større rolle enn nå i administrasjon og politikk. Kongen hadde også et personlig segl (sekret). Bestemte embeter og former ble utviklet i tilknytning til seglene og bruken av dem. Embetet som kansler var oftest forbundet med storseglbevarerembetet. I Storbritannia er seglbevarertitlene fremdeles i bruk (Lord (High) Chancellor, Lord Privy Seal), men funksjonene er endret.
Norge
De to eldste kjente norske kongesegl er Inge Krokryggs og Sverres, begge fra annen halvdel av 1100-tallet. Liksom i andre land ble riksseglet i Norge oppbevart ved og forvaltet av kansleren; dette embetet bestod i Norge fra 1200-tallet til den siste kansleren, Johan Frederik von Marschalck, døde 1679. Etter 1814 var Norges rikssegl oppbevart av statsrådssekretæren. Fra 1970 er riksseglet ved Statsministerens kontor; det settes på de dokumenter som blir behandlet i statsråd.
Se også Norge (flagg og våpen).