årlig pengesum som staten ytet norske kunstnere for fremragende arbeid. I 1962 ble ordningen erstattet av ordningen med kunstnerstipendier, men de som hadde kunstnerlønn fikk beholde den. Den siste som hadde kunstnerlønn var Per Aabel.
Historikk. Det er vanlig å regne bevilgningen til Andreas Munch i 1860 som den første kunstnerlønn, men denne var knyttet til en ekstraordinær dosentstilling ved Universitetet (uten plikt til å holde forelesninger). Den første rene kunstnerlønn ble gitt til Bjørnstjerne Bjørnson i 1863. Henrik Ibsen fikk kunstnerlønn i 1866, etter at en søknad var avslått 1863. Kunstnerlønn ble bevilget av Stortinget, og bevilgningene førte ofte til heftig diskusjon i og utenfor Stortinget. Særlig kjent er den såkalte «Kiellandsaken» (1885–87) om kunstnerlønn til Alexander Kielland og kampen i 1938 om kunstnerlønn til Arnulf Øverland, men det kunne også stå krass strid om andre kandidater, som f.eks. Sigurd Hoel (1948) og Aksel Sandemose (1952).