flussyre

Flussyre er ikke en sterk syre, som saltsyre, selv om fluor og klor sitter i samme gruppe i periodesystemet, men en svak syre som bare er litt sterkere enn eddiksyre. Flussyre dissosierer i henhold til likevekten

HF(aq) + H₂O(l) ⇌ H₃O⁺(aq) + F^–(aq)

HF danner de sterkeste hydrogenbindingene som er kjent.

I mer konsentrerte løsninger av flussyre dannes hydrogendifluoridionet FHF^–:

F^-(aq) + HF(aq) ⇌ FHF^–(aq)

I FHF^– sitter hydrogenatomet midt mellom de to fluoratomene. Altså er dette ikke en enkel hydrogenbinding mellom et HF-molekyl og et fluoridion, F–H···F^–.

Saltene av flussyre kalles fluorider.

Flussyre danner to rekker av salter; de normale fluoridene Me^IF, Me^IIF₂ og Me^IIIF₃, og hydrogenfluoridene (sure fluorider) Me^IHF₂, som inneholder ionet [HF₂]^–.

Flussyre fremstilles ved oppvarming av kalsiumfluorid med svovelsyre:

CaF₂(s) + H₂SO₄(l) → HF(g) + CaSO₄(s)

HF-gassen løses så i vann for å få flussyre.

Fordi flussyre reagerer med glass, fremstilles den i bly- eller platinakar, og oppbevares gjerne i plastkar, særlig av polyetylen.

Fordi flussyre løser silikater, brukes flussyre til etsing av glass, til fjerning av sand i jernstøperier, til å løse emalje fra jern, og i analytisk kjemi. Flussyre brukes også til beising av rustfritt og syrefast stål, som middel til å innføre fluor i organiske forbindelser, og som katalysator i alkyleringsreaksjoner, blant annet for fremstilling av høyoktan flybensin.

På huden fremkaller flussyre sviende sår som vanskelig helbredes. Flussyre er spesielt farlig fordi smerter ikke kjennes umiddelbart. Det er derfor viktig å følge sikkerhetsforskrifter nøye ved bruk av flussyre. Ved kontakt med hud må omhyggelig vasking i rikelig med vann foretas umiddelbart, og lege oppsøkes. Ved sen behandling kan kirurgiske inngrep være påkrevet. Damper av flussyre angriper åndedrettsorganene og må unngås.

• fluorforbindelser
• fluorider