død – folketro

Døden er mange steder og til mange tider blitt oppfattet som et personlig vesen, en guddom eller demon, som kommer for å hente menneskene til sitt rike. I gammel nordisk mytologi var det den uhyggelige dødsgudinne Hel, men i det gamle Hellas forestilte man seg Døden som en vakker og vennesæl yngling, og på gravsteiner ble han avbildet som en god genius med nedadvendt fakkel og en krans i hånden. Ifølge Hesiod var Døden søvnens bror.

Kharon er i klassisk gresk tro de dødes fergemann over Styx. Dette fergemotivet kjennes også fra mange andre steder, hvor man forestiller seg at de døde blir hentet og ført over til en øy, for der å føre en skyggetilværelse under en mild dødsfyrstes herredømme. Varianter av dette er sagnene om glassberget, glassøya, gulløya osv. Som skikkelse kan Døden ellers anta mange former: som en jeger, som en hvitkledt befrielsens engel, som et grinende benrangel med ljå og timeglass. Den siste personifikasjon skriver seg fra høymiddelalderen og ble i tidens løp utformet og variert med uhyggelig fantasi. Under de hyppige og store epidemier kunne Døden dessuten anta spesielle former, f.eks. som en utgammel kone med sopelime («Pesta» i Norge under Svartedauen), som en gammel mann med ljå og lime, som en rød eller svart hane m.m.

Av rent moraliserende hensyn ble Døden også ofte identifisert med djevelen på populære, oppbyggelige bilder; den stod da i Den ondes skikkelse bak sengeforhenget og ventet på sitt offer. Selvsagt var dette bare ved syndige og verdslige menneskers dødsleie; de gudfryktige risikerte ikke noe slikt besøk fra underverdenen. I den svenske folkevisen om Liten Karin blir det syndefulle menneske bortført av ravner, mens lille Karin selv blir båret til himmels av to engler i skikkelse av duer. Meget utbredt er troen på at Døden ofte sender forvarsel for dermed å varsku om at et menneske er dødsviet, feigt; det foregår ikke sjelden i form av drømmer og syner, og særlig alminnelig er det såkalte nålyset. Videre er mange dyr i folketro og diktning i stand til å forutse og varsle Dødens komme; dette gjelder bl.a. hunden og hesten samt kattugla (daudfuglen) og gjøken (likgauken). Men for øvrig kan ifølge sagn og folketro hele naturen varsle om et menneskes forestående død.

Se gravmæle, gravøl.

Denne artikkelen er hentet fra

Artikkelen ble sist oppdatert 07.11.2011.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Fagansvarlig for Folketro

Ina Louise Stovner Universitetet i Oslo

Fagansvarlig har ansvar for å:

  • Vurdere endringsforslag fra leserne
  • Svare på spørsmål i kommentarfeltet
  • Skrive nye artikler
  • Forvalte og oppdatere gamle artikler

Vil du bli fagansvarlig?

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.