I eldre norsk folketro ble det regnet for et ondt varsel å drømme om hunder. Hvis en hund ulte om natten, betydde det dødsfall eller brann. Dødsfall spådde det også hvis den lå langs et gulvbord med hodet mellom forbena og vendt mot døren. Det var vanlig å tro at hunden hadde «lækjetunge». Var det første dyret et barn tok på en hund, skulle barnet få godt grohold. Folk trodde mange steder at djevelen ofte viste seg i hundeskikkelse, og at hunden var synsk.

Ellers assosieres hunden vanligvis med egenskaper som trofasthet, lydighet og årvåkenhet. Odin hadde to hunder som rådgivere, ved siden av ravnene. I flere kulturer, bl.a. hos aztekerne og grekerne, fremstilles hunden som en budbringer mellom de levende og de døde; den følger de dødes sjeler til dødsriket, som for øvrig ofte voktes av en hund. Hos egypterne hjalp hunden solguden med å holde Solen i riktig bane, mens den i buddhismen (løvehunden) symboliserer beskyttelse av religionen. I islam og i jødedommen står den derimot for urenhet. I kristen tradisjon blir den satt i sammenheng med Den gode hyrde, og hos enkelte indianske folk betraktes den som en mytisk stamfar.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.