Plan- og bygningsmyndigheter
Plan- og bygningsmyndigheter er departement, Statens bygningstekniske etat, Statens vegvesen, fylkesmann, fylkeskommune og kommune. Plan- og bygningslovens plankapitler (kap. 2–7 og kap. 11) administreres av Miljøverndepartementet, mens de øvrige kapitler administreres av Kommunal- og regionaldepartementet.
Lover, forskrifter og vedtekter
Bygningslovgivningen i Norge består av plan- og bygningsloven av 14. juni 1985, byggeforskriftene og de lokale bygningsvedtekter. Formålet er å gi myndighetene herredømme over bebyggelsens lokalisering og den bygningsmessige utvikling og hovedtrekkene i grunndisponeringen. Videre skal bebyggelsen utføres forsvarlig ut fra bygnings-, branntekniske, helsemessige og estetiske hensyn. Bygningslovgivningen har derfor bestemmelser som sikrer at slike hensyn blir tatt og som gir myndighetene hjemmel til å føre kontroll.
Ved vedtekter kan det for en kommune eller del av den fastsettes de lempninger, skjerpelser, tillegg eller unntak fra bestemmelsene i loven, som finnes påkrevd under hensyn til forholdene på stedet. Enkelte av lovens bestemmelser kan likevel ikke fravikes.
Byggesaker
Kommunal og regionaldepartementet gir byggeforskrifter som utfyller loven. Før et byggearbeid kan settes i gang, må det være sendt skriftlig søknad (byggemelding) til kommunen, og denne må ha gitt sin tillatelse. Bygget kan under oppføring kontrolleres av kommunen. Når byggearbeidet er ferdig, skal kommunen la arbeidet besiktige. Er arbeidet utført i samsvar med byggetillatelsen og gjeldende bestemmelser, blir ferdigattest gitt. Se forskrift 24. juni 2003 om saksbehandling og kontroll i byggesaker. Om de tekniske og funksjonsmessige krav til byggverk og produkter til byggverk, se forskrift 22. januar 1997 (TEK).
Offentlige planer
Tilfeldig og spredt byggevirksomhet fører erfaringsmessig med seg ulemper og på lengre sikt økonomiske skadevirkninger, både for private og offentlige. Hvor det skal finne sted bebyggelse av noen betydning, er det derfor meget vesentlig at bebyggelsen foregår etter godkjent plan. Plan- og bygningsloven omhandler tre typer planer: fylkesplan, kommuneplan og reguleringsplan, og dertil en fjerde i bebyggelsesplanen som er en forenklet reguleringsplan.
I hvert fylke skal fylkeskommunen utarbeide fylkesplan. Denne består av mål og langsiktige retningslinjer for utviklingen i fylket og et samordnet handlingsprogram for de statlige og fylkeskommunale sektorers virksomhet, som angir hvordan målene skal nås. Handlingsprogrammet skal også omfatte de kommunale sektorer for så vidt angår spørsmål som er av vesentlig betydning for fylket eller deler av det. I planen fastlegges også retningslinjer for bruken av arealer og naturresurser i fylket.
I hver kommune skal det utarbeides en kommuneplan. Planen skal inneholde en langsiktig og en kortsiktig del. Den langsiktige del omfatter mål for utviklingen i kommunen, retningslinjer for sektorenes planlegging og en arealdel for forvaltningen av arealer og andre naturresurser. Den kortsiktige del omfatter samordnet handlingsprogram for sektorenes virksomhet de nærmeste år.
Reguleringsplan er detaljplan med bestemmelser som regulerer utnytting av grunn og bebyggelse i bestemte områder i en kommune innenfor en nærmere ramme som er fastsatt i loven. Vedtatt reguleringsplan og kommuneplan blir straks bindende for alle byggeforetagender. Loven har en rekke bestemmelser om båndlegging for å hindre uønsket bebyggelse før de nødvendige planer er utarbeidet. Loven har videre bestemmelser om ekspropriasjon (tvangserverv) til gjennomføring av stadfestet reguleringsplan. For å sikre kommunen de nødvendige utbyggingsarealer og tomtereserver i god tid før utbyggingen settes i gang og for å bli herre over grunnprisstigningen, har loven også bestemmelser om ekspropriasjon til dette formål, også hvor reguleringsplan ikke foreligger. For å avholde skjønn etter plan- og bygningsloven, kan det i en kommune etableres særskilt skjønnsrett og overskjønnsrett.
Refusjon
Ut fra prinsippet om at alle tomter som får nytte av gate- og kloakkanlegg skal være med på å betale omkostningene, er det i loven tatt inn bestemmelser om refusjon (tilbakebetaling) til den som har hatt omkostningene med anleggene.
Overtredelse av bygningslovgivningens bestemmelser eller pålegg gitt av bygningsmyndighetene er belagt med straff. Kommunen kan kreve stanset arbeid som utføres uten byggetillatelse eller i strid med loven. Ulovlig utført arbeid kan kreves fjernet eller rettet.
Se også byggeforbud, byggherre, byggekontrakt.
Historikk
Helt til begynnelsen av 1800-tallet var husbygging i Norge så å si uten kontroll fra det offentlige, bortsett fra en del spredte, lokale anordninger. Den første bygningslov som ble utferdiget, kom i 1827 for Oslo.
På grunn av de store bybranner ble det i 1845 vedtatt en alminnelig bygningslov. I 1896 ble det utferdiget en lov om bygningsvesenet for landets byer utenom Oslo, Bergen og Trondheim, som fikk sine egne lover i tiden 1899 til 1906. Loven av 1896 kunne av Kongen gjøres gjeldende også utenom byene. I 1924 ble vedtatt en felles bygningslov for alle landets byer. Loven kunne av departementet gjøres gjeldende i landkommuner.
Utviklingen etter den annen verdenskrig med den tiltakende konsentrasjon av bosettingen og øking av trafikken, gjorde det nødvendig med revisjon av bygningslovgivningen. Den 18. juni 1965 ble det vedtatt en bygningslov for hele landet (nå opphevet) med adgang for departementet til å frita en kommune eller del av den, helt eller delvis fra lovens bestemmelser.