født i Inderøy, norsk jurist og politiker. Fra 1861 høyesterettsadvokat i Inderøy, 1876–78 byfogd i Trondheim, 1878–84 norsk-svensk generalkonsul i London. Stortingsrepresentant 1862–78, 1871–76 odelstingspresident og 1877–78 lagtingspresident. Norsk statsminister i Stockholm 1884–88.
I sin første stortingstid tilhørte Richter det såkalte sakførerparti under Johan Sverdrups ledelse, senere kom han til å bli en av de ledende i den liberale sentrumsgruppering som gikk inn for en moderat opposisjons- og reformpolitikk. Han var en av hovedtalerne for en jernbaneforbindelse mellom Østlandet og Trøndelag, og vedtaket om denne skyldes i stor grad hans innsats. Gikk også virksomt inn for en mer planmessig veibygging, arbeidet iherdig for å øke bevilgningene til den lokale dampskipsfart og for en forsert utvidelse av telegrafnettet. Richter og hans meningsfeller kom på grunn av sin sosiale konservatisme til å stå nokså isolert i det politiske liv i 1870-årene. Richter ville ikke anerkjenne Sverdrups lederstilling og arbeidet målbevisst for å undergrave den. Som utpreget individualist reagerte han mot kravet om partidisiplin. Derfor trakk han seg ut av det politiske liv for å bli generalkonsul i London.
1884 ble han hjemkalt og deltok i de drøftelser som regjeringskrisen fremkalte. Oscar 2s plan om en regjering under Richters ledelse måtte oppgis, og Richter gikk inn i Sverdrups venstreregjering 1884 som statsminister i Stockholm. Forholdet til regjeringssjefen var aldri helt godt, og 6. juni 1888 tok han avskjed.
15. juni tok han sitt eget liv i Stockholm. Selvmordet vakte stor oppsikt og bitter strid innen Venstre. Dramatisk fremstilling i Bjørnsons Paul Lange og Tora Parsberg (1898). Richter ble 1887 tildelt Storkors av St. Olavs Orden «for statsborgerlig Fortjeneste».