mosdyr

I koloniene ligger hvert dyr i et lite kammer som består av kalk og som skilles ut av overhuden (epidermis). Selve dyret er sjelden mer enn 0,5 millimeter langt, men noen kan være nærmere 1 millimeter.

Enkeltindividene ligner polyppene hos hydroider, idet de har en flimmerkledd tentakelkrans (lofofor) omkring munnen i den frie enden av kroppen. Tentaklene er kledd med flimmerhår.

Mosdyrene har en romslig, ofte flimmerkledd kroppshule, og analåpningen ligger utenfor tentakelkransen. På enkeltdyrene skiller man mellom en bakkropp, som i hovedsak dannes av den skjelettkledde hudmuskelsekken, og en forkropp (polypid), som dannes av tarmen med tentakelkransen, og som kan trekkes helt inn i bakkroppen. Et enkelt individ med kammer og dets innhold kalles en zooid. Skjeletthylsteret (kammeret) hos mange arter kan lukkes med et lokk (operkulum). Mosdyrene mangler åndedrettsorganer, og gassutveksling skjer gjennom huden.

Dyrene kan gå hurtig ut og inn av sitt lille kammer. Tentakelkransen kan strekkes vidt ut og trekkes lynraskt inn. Dyrene fanger næringspartikler med tentaklene.

Koloniene, som vanligvis bare er noen få millimeter høye, danner ofte bløte, hornaktige eller sterkt forkalkede overtrekk over steiner, tang, vannplanter eller andre dyr. De kan være mange centimeter eller opptil en meter i omkrets. De fastere delene utgjøres av enkeltdyrenes ytre skjelett, som kan være kutikula-lignende eller dannet av kalsiumkarbonat. I tillegg til de lave overtrukkede koloniene, kan mosdyrene danne store rev med vifteformede eller trelignende kolonier.

I koloniene er det ofte en arbeidsfordeling mellom individene, der de ulike individene har ulike oppgaver, kalt polyformi. I tillegg til at noen individer spesialiserer seg for ernæring til alle, forekommer det også hos mange arter andre spesialiseringer: såkalte oviceller, vibracularier og avicularier. Ovicellene er kapsler som har i oppgave å oppta de befruktede eggene under deres utvikling, vibraculariene er lange føletråder, aviculariene er fuglehodelignende gripeorganer som tjener næringsopptaket i tillegg til å være et viktig forsvarsorgan for kolonien.

Kjønnscellene dannes i kroppshulens epitel. Under ugunstige forhold degenererer polypidene ofte til en brunlig masse, men nye individer dannes fra knopplignende statoblaster når gunstige forhold inntrer. Mange av mosdyrene som lever i havet gjennomgår en forvandling fra egg via frittsvømmende flimmerlarver til fastsittende voksne individer.

Mosdyrene hører med i den større grupperingen lofoforatene, som ikke er en taksonomisk enhet. Mosdyrene var tidligere inndelt i to grupper, men den ene, entoproktene, er nå utskilt som egen dyrerekke. Den andre og større gruppen, de egentlige mosdyrene eller ektoprokte (Ectoprocta) artene, er mer komplisert bygget.

I moderne systematikk deles mosdyrene inn i tre klasser, Stenolaemata, Gymnolaemata og Phylactolaemata,hvor den sistnevnte bare omfatter dyr i ferskvann.

Det er kjent ca. 6000 arter av mosdyr på verdensbasis. De fleste er marine og lever på grunt vann, særlig ved kontinentalsokkelen. Ifølge Artsdatabanken er det registrert 284 marine arter og 11 ferskvannsarter i Norge. Arter i slekten Cristatella i ferskvann danner frittstående kolonier som kan bevege seg langsomt bortover underlaget.

En karakteristisk art i fjæreregionen langs kysten er membranmosdyret Membranipora membranacea. Den danner belegg på stein og tang, og kolonien kan bestå av mer enn én million små individer. Alcyonidium hirsutum har stor utbredelse langs hele kysten.

• Fossile mosdyr

• Mosdyr hos USGS
• Artsdatabanken.no

• Hågvar, E. B. (2010). Det zoologiske mangfold. 3. utgave. 384 sider. Universitetsforlaget, Oslo.
• Pechenik, J. A. ((2015). Biology of the invertebrates. Seventh Edition. 606 sider. McGrawHill Education.
• Økland, K. A. og Økland, J. (2006). Mosdyrene i ferskvann i Norge. Fauna (Norsk zoologisk forening) 59, 2 – 14.