willow (porselensmønster)

Under 1700-tallet vokste keramikkindustrien kraftig i England. Omkring 1750 utviklet engelskmennene en metode for å dekorere keramikken med trykte motiver. Prosessen starter med at et motiv graveres på en kobberplate. Motivet trykkes på tynt papir, som så overføres på keramiske produkter. En slik prosess bidro kraftig til rasjonalisering og mangfoldiggjøring innen keramikkindustrien. Samtidig fikk konsumentene rimeligere varer.

Den engelske kjemikeren, gravøren og formgiveren Thomas Turner (1749–1809) fikk stor betydning for engelsk keramikkindustri. I 1775 reiste han til Frankrike for å studere forholdene til keramikkindustriens arbeidere. Det var antagelig under denne reisen han fikk opp øynene for kinesisk importporselen. Men det var særlig motivet av en sørgepil (weeping willow på engelsk) som synes å ha fanget interessen. Treet vokste naturlig og var rikt forekommende i Nord-Kina. Omkring 1730 ble sørgepilen importert til England og ble straks et yndet tre i parkanlegg rundt omkring i landet.

Thomas Turner laget omkring 1779–1780 et mønster med sørgepilen som sentralt motiv. En kinesisk pagode, en bru, to duer og tre personer er alle sentrale i Willow-mønsteret. I følge fabelen skulle Koong-se, datter av en kinesisk mandarin, giftes bort til den gamle, rike handelsmannen Tan-Jin. Hun hadde derimot et forhold til farens sekretær Chang. Da faren oppdaget forholdet avskjediget han Chang og satte datteren i husarrest i forkant av bryllupsforberedelsene med Tan-Jin.

Bryllupsdagen var satt til tidspunktet blomstene skulle falle fra sørgepilen. Under bryllupet kom Chang forkledd som servitør og flyktet sammen med Koong-se. De ble straks oppdaget, og på Willow-mønsteret ser vi de to jaktet av Chang. De lyktes å komme seg unna og levde i mange år på en øy, før de ble oppdaget og drept av Changs menn. Gudene som ble rørt av deres skjebne transformerte Koong-se og Chang til to duer, som kan ses på motivet. Det virker som hendelsen med duene er en senere fortolkning da tidlige eksempler av Willow-mønsteret mangler duer.

Historien rundt motivet er ikke kinesisk, men en konstruksjon for å markedsføre Willow-mønsteret av det engelske firmaet Minton. Strategien viste seg å fungere. Andre firmaer som opprinnelig produserte Willow var Suffolk, Staffordshire, Lowestoft og New Hall. Senere ble mønsteret produsert av utallige europeiske fabrikker. Det kan også se ut som det laget håndmalt Willow-mønster i Kina for eksport til Europa. De kinesiske variantene ble håndmalt og det er ikke alltid alle elementer er på plass. Noen ganger mangler figurene på broen, mens duene er poengtert, eller motsatt.

Egersunds Fayancefabrik ble etablert i 1846 av Johan Feyer og handelshuset J.A. Köhler & Co. De første tiårene produserte firmaet enklere pottemakervarer. I 1867 importerte Egersund de første kobberplatene fra England, og motivet var Willow. Men i stedet for å bruke det opprinnelige navnet kalte de det for China. Det skyldes sannsynligvis at få nordmenn skjønte betydningen av navnet, mens navnet China ga mening. Det kan se ut som at den første tiden brukte man et fåtall kobberplater, noe som følgelig begrenset motivbruken betraktelig.

Etter hvert utviklet Egersunds egne gravører nye trykkplater til firmaets ulike produkter. Egersunds China-mønster ble over tid noe forandret, sammenlignet med de tidligste importerte trykkplatene. På et kaffe- og teservise var det en annerledes bord enn på China og ble derfor kalt semi-china eller halv-china.

Omkring 1925 sluttet Egersund å bruke trykkplater, men gikk over til å bruke kobberruller. Trykket ble mindre skarpt og kvaliteten følgelig dårligere. På tross av at designindustrien var i en rivende utvikling under 1900-tallet produserte Egersund China-mønsteret helt til 1975.