snorkel (luftinntak til ubåt)

Snorkelrøret er brukt på ubåter med dieselelektrisk framdrift, og gjør det mulig å kjøre forbrenningsmotorene når fartøyet ligger rett under vannoverflaten. Energien hentes fra batteriene når ubåten dykker. Snorkelen er vanligvis plassert ved periskopet og har et toppstykke med filter og en ventil som automatisk lukker seg hvis vann slår inn i røret.

Det følger noen ulemper med når snorkelen tas i bruk. For det første vil hydrofonen overdøves av motorstøy i vannet, i tillegg må ubåten holde lav hastighet så lenge snorkelen er hevet for å unngå skade. Ved nedslag av vann i snorkelen, vil den elektroniske ventilen automatisk stenge ned dieselmotorene for å unngå innsug av saltvann i maskinen.

Den dieselelektriske driften av ubåter ble vanlig på begynnelsen av 1900-tallet, og vanlig praksis var å stige til overflaten med hele farkosten for å trekke luft. Ettersom teknologien var relativt ny, kunne ikke ubåtene være neddykket over lengre tid, og holdt seg vanligvis på overflaten når de ikke måtte skjule seg for fiendeskip. Selv om patenter på ubåtsnorkler var utviklet allerede under første verdenskrig, var det først under andre verdenskrig at snorklene ble strategisk viktige og den nye normalen.

De tyske ubåtene holdt seg gjerne i overflaten for å ikke bli oppdaget av sonarer til fienden. Under krigen ble derimot radarteknologien betydelig bygget ut, slik at en ubåt også kunne bli oppdaget på overflaten. Dette gjorde at de tyske fartøyene måtte være neddykket over lengre tid, og snorkler ble ettermontert på de fleste ubåtklassene. Det var spesielt Nazi-Tyskland, Storbritannia og Nederland som benyttet denne teknologien.

Da atomdrevne ubåter ble innført fra 1950-tallet, var det ikke i like stor grad behov for snorkel lengre. Dieselelektriske ubåter, som brukes i den norske marinen, har fortsatt snorkel i dag.

• ubåt
• sjøkrig
• snorkel – pusterør
• svanehals