Trench-coat av /Shutterstock. Begrenset gjenbruk

trench-coat

Flere av rollefigurene til skuespilleren Humphrey Bogart gikk med trench-coat. Bildet viser ham som Sam Spade i Malteserfalken fra 1941. Trench-coaten er dobbeltspent og i den klassiske beige fargen, med høy krage, store slag, epåletter og belte.
Humphrey Bogart i 1941
Av /NTB.
Filmstjernen Marlene Dietrich var en av dem som gjorde trench-coaten til et plagg for kvinner, her avbildet i 1965. Bildet viser henne i en dobbeltspent trench-coat i lyst stoff, med slagene kneppet opp og med belte.
Marlene Dietrich i trench-coat
Av /NTB.

Trench-coat er en impregnert frakk av bomullsgabardin. Denne vanntette ytterfrakk var designet for livet i de fuktige, sølete skyttergravene under første verdenskrig (1914–1918). Det var den gang en frakk av militær type med skulderstropper og belte. Den var gjerne dobbeltspent, hadde isydde ermer og høy krage og brede slag.

Faktaboks

uttale:
trˈentʃkout
etymologi:
engelsk, egentlig ‘skyttergravsfrakk’

Historie

Trench-coaten var opprinnelig et militært antrekk. «Trench» betyr grøft, men innenfor militæret fikk ordet ny betydning med skyttergravene under første verdenskrig. Da ble fiendene stående overfor hverandre, og de gravde seg bokstavelig ned på hver sin side av frontlinjen. Skyttergraven er det som kalles feltbesetning, en slags gang med jord og sandvoll som brystvern mot fienden.

Trench-coat har sin opprinnelse i regntøy som var utviklet fra slutten av 1800-tallet. I England var firmaet John Barbour kjent for sine oljelerretsprodukter. Fabrikken ble grunnlagt i 1894, og solgte regnplagg både til sjøfolk og til den forholdsvis nye gruppen turister, rundt om i hele verden. Kundegrunnlaget var stort og internasjonalt. Firmaet ga ut flotte kataloger med vareutvalget fra 1911. Katalogene Weather Comfort viste gjennom bilder og tekst hvordan plaggene så ut, og i hvilke sammenhenger frakkene var velegnet, som for eksempel til jakt eller seiling.

Selve modellen til trench-coaten ble designet av Thomas Burberry i London. Han laget den av en impregnert bomullsgabardin. Stoffet gabardin kan enten være laget i ull eller bomull, det som kjennetegner stoffet er en tydelig fremtredende, skrå renning. Thomas Burberry hadde riktignok ikke laget regntøy like lenge som Babour, men fra 1902. Den beige fargen var Burberrys varemerke. Edward 7 kunne si: «Give me my Burberry», og da mente han selvfølgelig regnfrakken. Alle visste det. Det ble raskt et klesmerke med sterkt begrepsinnhold.

Thomas Burberry hadde testet ut stoffet og frakkene for å se at det holdt vannet ute og fungerte under harde klimatiske forhold. De som hadde prøvd produktene hans, det vil si stoff, frakker og jakker, var blant annet marineoffiser og polarforsker Robert Falcon Scott. Han hadde et gabardintelt fra Burberry på Terra Nova-ekspedisjonen mot Sydpolen i 1912. Polarforsker Ernest Shackleton hadde frakker og jakker fra Burberry på sin ekspedisjon fra 1914 til 1916, og han mente det var derfor han hadde klart å overleve under svært vanskelige forhold.

Under første verdenskrig fikk frakken denne utformingen: Trench-coaten skulle rekke til knærne, den fikk belte og epåletter, var dobbeltspent og hadde høy krage og vide slag. I mellomkrigstiden tok også kvinner frakken i bruk. Filmstjernen Greta Garbo var med på å gjøre plagget populært. Humfrey Bogart gjorde også en flott figur i trench-coat, særlig i filmer fra 1940-tallet.

Gabardin, som er brukt i denne frakken, er en gammel vevteknikk. Gabardinkapper skal fra gammelt av vært brukt av pilgrimer på deres vandringer. Stoffet har i seg selv en viss evne til å holde fuktighet ute. Gabardinfrakken er en slektning av trench-coaten, men den er ofte laget av ull, og da får den ikke samme elegante snitt som den originale trench-coaten i bomull.

Forløperen for trench-coaten kan, i tillegg til regnfrakken, også ha vært plagget som ble kalt kjørefrakk. Det var ytterfrakker som en hadde på seg den gangen åpne vogner var i bruk, men også mellom 1900 og 1910, i de første åpne bilene. Dette ble kalt beskyttelsesklær, for det var kaldt om vinteren, mens det støvet om sommeren. Om vinteren brukte en gjerne pelsfrakker, om sommeren det en kalte støvfrakk, dustcoat. Den kunne være i forskjellige materialer, fra bomull, silke eller alpakka. Den skulle ha grå farge så støvet ikke syntes så godt. Støvfrakk ble ofte sommerkapper kalt på 1950-tallet da var de gjerne i beige eller lyse grå farger.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg