Regntøy, betegnelse for plagg som er vanntette, dvs. ikke slipper regn igjennom. Regntøy ble tidligere fremstilt ved å impregnere bomullsstoff med rå eller kokt linolje, senere med kautsjuk. I 1950-årene kom regntøy av plastbelagte tekstiler, hovedsakelig basert på polyvinylklorid og polyuretan. Også plastfolier er blitt brukt. Regntøy ble mote i 1960-årene. I motsetning til ytterplagg som ikke er vanntette, bare vannavstøtende (se vannavstøtende impregnering), virker alle disse typene regntøy klamme i bruk fordi de er ugjennomtrengelige for vanndampen som avgis fra huden.

Materialer som er vanntette og ikke slipper igjennom vanndråper eller yr, men som samtidig slipper igjennom vanndamp, kom først på markedet i 1970-årene. Det første var et laminat av ett eller to lag tekstil og en mikroporøs film av polytetrafluoretylen. Denne typen belagt tekstil kalles ofte Gore-tex etter et av de mest kjente merkevarene. Porene i filmen dannes i en strekkprosess og er forbundet med hverandre. De har en størrelse på 0,2 μm (1 μm = 0,001 mm) og slipper gjennom vanndampmolekyler (ca. 0,0004 μm i diameter), men ikke regndråper (100 μm). Ofte misvisende betegnet «pustende tekstiler». Det ytterste stofflaget gis en vannavstøtende impregnering.

I en annen type laminat som også slipper vanndamp igjennom, brukes det en polyesterfilm som ikke er porøs. Vanndamptransporten foregår ved at vannmolekylene adsorberes på frie hydrofile grupper i polyestermolekylene og migrerer langs molekylkjedene gjennom den tette filmen på samme måte som vanndamp transporteres gjennom cellofan. Også i visse typer polyuretanbelagte tekstiler er denne mekanismen virksom, men filmen må ikke være tykkere enn 20 μm for å gi en tilfredsstillende effekt.

Det finnes også mikroporøse materialer hvor plasten først påføres tekstilen ved belegging eller impregnering. I motsetning til Gore-tex dannes porene her først under den etterfølgende behandling. Polyuretan, som er mest brukt til denne type materialer, løses i et organisk løsemiddel og tilsettes vann slik at blandingen får en pastaform som brukes til belegging. Etter påstryking varmes stoffet opp. Løsemiddelet i pastaen er valgt slik at det fordamper før vannet. Konsentrasjonen av løsemiddel avtar jevnt. Ved et visst tidspunkt koagulerer polyuretanen i mikroporøs form fordi den er uløselig i vannet. – I et annet system impregneres en tekstil med polyuretan som er løst i et løsemiddel. Stoffet dyppes deretter i et vannbad. Den mikroporøse strukturen oppstår under tørking og etterfølgende herding. Porenes størrelse ligger mellom 0,2 og 3 μm.

Selv om regndråper ikke kan passere gjennom mikroporene, kan vann trenge inn gjennom de mikroporøse stoffene hvis man f.eks. setter seg på et sete som er helt vått. Det skjer også med Gore-tex. Mikroporøs polyuretan kan påføres en film av alifatisk polyuretan. Den er vanntett, men inneholder hydrofile grupper som kan transportere vanndampmolekyler. Selv om vanndamptransporten reduseres noe, fungerer stoffet fortsatt tilfredsstillende fordi filmen er så tynn, 6,8 g/m2.

Sømmene på et regnplagg må sveises for å være vanntette, men alle sømmer som utsettes for belastning i bruk, blir ikke sterke nok hvis de bare er sveiset. De må syes. Vann kan trenge gjennom stinghullene. Sydde sømmer må derfor også sveises.

Regntøyet ble mer brukervennlig da de belagte stoffene som slipper damp ut, kom på markedet. Det førte til en ny mote med regntøy, markedsført som «allværsklær» – klær som kan brukes både i regn og vind, men også til vanlig bruk. Tradisjonelt tett regntøy brukes fortsatt der kravet om vanntetthet er særlig stort, f.eks. blant fiskere.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.