Det finnes gamle, folkelige forteller- og musikktradisjoner i Irland som reflekterer landets gamle kulturhistorie. Dramatisk teater etablerte seg i forbindelse med den engelske koloniseringen av landet fra 1500- og 1600-tallet, med etableringen av engelskspråklig teater i Dublin på grunnlag av virksomheten til engelske omreisende kompanier.

Engelskspråklige irske skuespillere gjorde seg etter hvert også gjeldende i England, i likhet med engelskspråklige irske forfattere som også skrev dramatikk. De mest kjente av disse virket selv i England, som Oliver Goldsmith, Richard B. Sheridan, Dion Boucicault og senere George Bernard Shaw og Oscar Wilde. Senere på 1900-tallet kan Samuel Beckett nevnes som eksempel på irske dramatikere som fikk stor betydning gjennom sin virksomhet utenfor Irland.

Et irsk drama med tilknytning til irsk nasjonsbygging kom ikke før på slutten av 1800-tallet. Irish Literary Theatre ble grunnlagt i 1897, med drivende krefter som dikteren og dramatikeren W. B. Yeats og Isabella Augusta Gregory. De var opptatt av arven fra det gæliske irske språket, samtidig som de tok mot impulser fra både europeisk kontinentalt teater og Skandinavia, særlig med Henrik Ibsen. På grunnlag av dette initiativet ble det teateret som har fått status som Irlands nasjonalteater, The Abbey Theatre, åpnet i 1904. Foruten Yeats selv var det viktige dramatikere som John Millington Synge som bidrog til en ny dramatikk. In the Shadow of the Glen (1903) var et av Synges tidlige stykker. Yeats selv var en ledende drivkraft i The Abbey Theatre, og i motsetning til Synge skrev han dramaer på vers. Han var inspirert av reteatraliseringen i europeisk teater og av intimteater-ideen.

Senere var det naturalismen som etablerte seg som dominerende stil på den irske nasjonalscenen, og av dramatikk kan nevnes Sean O'Caseys The Shadow of a Gunman (1924). Særlig viktig er også Denis Johnstons The Old Lady Says 'No' (1929). Både dramatikken og teateret var nært knyttet sammen med etableringen av selvstyre og etter hvert også en selvstendig irsk republikk.

Etter andre verdenskrig

Etterkrigstidens irske teater videreførte i stor grad naturalismen fra mellomkrigstiden. Dessuten hadde Dublins Gate Theatre satset på fremføringen av nyere europeisk og britisk dramatikk siden åpningen i 1928 og brøt til en viss grad med den kjøkkenrealismen som i så stor grad preget irsk teater og dramatikk.

Senere har nyere strømninger kommet frem, slik som irsk fortellerteater og en viss grad av internasjonalisering gjennom et sentrum for eksperimentelt teater, som The Project Arts Center, ledet av brødrene Jim og Peter Sheridan.

Av nyere dramatikere kan nevnes Brendan Behan, og av en litt senere generasjon Brian Friel, Hugh Leonard og Tom Kilroy. Særlig har Friel hatt stor betydning gjennom stykker som Translations (1980) og Dancing at Lughnasa (1990). Sistnevnte fikk en svært vellykket oppsetting på The Abbey Theatre.

Et gælisk-språklig teater har eksistert i Galway siden 1927. Dette er nå sentrum for et irsk-gælisk teater. I Nord-Irlands hovedstad Belfast kan nevnes The Group Theatre fra 1940 og The Arts Theatre fra 1950.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg