Det eksisterer gamle, folkelige forteller- og musikktradisjoner i Irland som reflekterer landets gamle kulturhistorie. Dramatisk teater etablerte seg i forbindelse med den engelske koloniseringen av landet fra 1500- og 1600-tallet, med etableringen av engelskspråklig teater i Dublin på grunnlag av virksomheten til engelske omreisende kompanier. Engelskspråklige irske skuespillere gjorde seg etter hvert også gjeldende i England i likhet med engelskspråklige irske forfattere som også skrev dramatikk. De mest kjente av disse virket selv i England, slik som Goldsmith, Sheridan, Boucicault og senere Shaw og Wilde. Senere på 1900-tallet kan Samuel Beckett nevnes som eksempel på irske dramatikere som gjennom sin virksomhet utenfor Irland fikk stor betydning.

Et irsk drama med tilknytning til irsk nasjonsbygging kom ikke før på slutten av 1800-tallet med Irish Literary Theatre fra 1897, med drivende krefter som dikteren og dramatikeren W. B. Yeats og Lady Gregory. De var opptatt av arven fra det gæliske, irske språket, samtidig som de tok imot impulser fra europeisk kontinentalt teater så vel som fra Skandinavia, særlig med Henrik Ibsen. På grunnlag av dette initiativet ble det teateret som har fått status som Irlands nasjonalteater, The Abbey Theatre, åpnet i 1904. Foruten Yeats selv var det viktige dramatikere som J. M. Synge som bidrog til en ny dramatikk. In the Shadow of the Glen (1903) var et av Synges tidlige stykker. Yeats selv var en ledende drivkraft i The Abbey Theatre, og i motsetning til Synge skrev han dramaer på vers. Han var inspirert av reteatraliseringen i europeisk teater og av intimteater-ideen.

Senere var det naturalismen som etablerte seg som dominerende stil på den irske nasjonalscenen, og av dramatikk kan nevnes Sean O'Caseys The Shadow of a Gunman (1924). Særlig viktig er også Denis Johnstons The Old Lady Says 'No' (1929). Dette var en dramatikk og et teater som var nært knyttet sammen med etableringen av selvstyre og etter hvert også en selvstendig irsk republikk.

Etterkrigstidens irske teater videreførte i stor grad naturalismen fra mellomkrigstiden. Dessuten hadde Dublins Gate Theatre satset på fremføringen av nyere europeisk og britisk dramatikk siden åpningen i 1928 og brøt til en viss grad med den kjøkkenrealismen som i så stor grad preget irsk teater og dramatikk. I vår tid har nyere strømninger kommet frem, slik som irsk fortellerteater og en viss grad av internasjonalisering gjennom et sentrum for eksperimentelt teater, som The Project Arts Center, ledet av brødrene Jim og Peter Sheridan.

Av nyere dramatikere kan nevnes Brendan Behan og av en litt senere generasjon Brian Friel, Hugh Leonard og Tom Kilroy. Særlig har Friel hatt stor betydning gjennom stykker som Translations (1980) og Dancing at Lughnasa (1990). Sistnevnte fikk en svært vellykket oppsetting på The Abbey Theatre. Et gælisk-språklig teater har eksistert i Galway siden 1927. Dette er nå sentrum for et irsk-gælisk teater. I Nord-Irlands hovedstad Belfast kan nevnes The Group Theatre fra 1940 og The Arts Theatre fra 1950.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.