teater (arkitektur)

I middelalderen ville kirken ha monopol på teatervirksomheten, og oppførte bibelske skuespill foran kirkenes inngangsfasader. Disse hadde ofte treetasjes scenebyggverk: øverst himmel, jorderiket midt i, nederst helvete. Kirken var motstander av verdslig teater, for dette var ansett som en konkurrent til kirkens egne skuespill. Likevel ble det oppført skuespill på provisoriske scener, gateteater, eller i gårdsrom, gårdsromsteater; for eksempel Commedia dell’arte.

I tidlig renessanse utviklet den såkalte terents-scenen seg. Terents-scenen var en innendørs plattformscene med oppstilling av spillesteder, og senere kom plattformscenen i de store festsalene, hvor man brukte enkel sceneteknikk.

I 1508 hadde man i den nord-italienske byen Ferrara bygd et treteater med en scene som var konstruert slik at den skapte perspektiv, eller romfølelse. I 1585 åpnet Teatro Olimpico i Vicenza med en enda mer avansert perspektivscene. Denne hadde frontscene og sjakter for oppstilling av vinkelrammer etter tegninger av scenearkitekten Sebastiano Serlio. Perspektivteknikk ga mulighet til å skape illusjoner, og den ble utviklet videre til å ta i bruk prismer og senere malte sidekulisser som kunne trekkes inn og ut på vogner. Hele Europa tok i bruk den italienske scenearkitekturen. Etter hvert kom den utviklede perspektivscenen i egne teaterbygninger.

Det ble etter hvert reist permanente teatre andre steder: et tidlig engelsk eksempel er James Burbages «The Theatre» reist i 1576 i London, antakelig som sentralbygning med åpent gårdsrom med gallerier og scene frem i gårdsrommet. Kort tid etterpå ble det reist et annet og lignende teater: «The Curtain». Et annet og senere eksempel er William Shakespeares The Globe (1599), sannsynligvis reist etter samme modell.

I Italia ble det bygget teater etter antikk modell, med rikt utstyrt fondvegg, som kanskje også gjentar kirkenes fasader: Palladios Teatro Olimpico i Vicenza ble påbegynt i 1580, fullført i 1584 av Vincenzo Scamozzi. Samme arkitekt tegnet Teatro Olimpico i Sabbioneta (1590).

Det ble også reist «teater» for undervisning i kirurgi, med balkonger over operasjonsbordet. Balkongene hadde sirkulær åpning, var i mange etasjer, med stadig større åpningsdiameter. Et eksempel fra 1595 finnes i Palazzo dell’Università i Padova. Se også hoffteatret Teatro Farnese i Parma (1618–1619) tegnet av Giovanni Battista Aleotti, med proscenium med stor midtre sceneåpning og dyp scene.

I barokken ble losjeteatret introdusert, det kan ses som en videreføring av teaterformen The Globe representerte. I losjeteatret hadde teatersalongen hesteskoformet planform med flatt gulv (orkester, parkett, parterre), og med losjer i hele veggenes utstrekning rundt hesteskoen. Idéen med stor sceneåpning og dyp scene ble fortsatt, med scenografisk utstyr alt etter teaterstykke. Adelen holdt til i losjene; noe av formålet var å vise seg frem.

Realismens og naturalismens scenebilder viste enten salonger eller spektakulære bilder fra fabrikker eller utendørsrom. Overgangen fra gassbelysning til elektrisitet muliggjorde rundhorisonten og de plastiske løsningene i det moderne regiteater.

Teaterbygningene var i prinsippet like hverandre fra barokken til begynnelsen av 1900-tallet. I 1876 introduserte imidlertid Gottfried Semper og Richard Wagner en ny teaterløsning i Bayreuth, etter demokratiske idéer og inspirert av det antikke teater, uten losjer, med skrånende tilskuerplasser vendt rett mot scenen, og med forsenket orkestergrav. Dette startet en ny utvikling, med tilskuerplassene noen ganger supplert med gallerier.

Den tyske arkitekten Walter Gropius tegnet et utkast til et totalteater som aldri ble realisert, men som dannet mønsteret for mye av den moderne scenearkitektur med kombinasjon av titteskap og amfiløsninger. Schaubühne i Berlin og Det Norske Teatret i Oslo er eksempler på slike moderne teaterbygninger.

En annen form for moderne scenearkitektur er Black Box, som er en nøytral scene som kan bygges helt om fra forestilling til forestilling. Et norsk eksempel er Black Box Teater i Oslo.