distriktsutbygging

Artikkelstart

Distriktsutbygging er tiltak som settes i verk, både offentlig og privat, for å fremme den økonomiske utviklingen og bedre levevilkårene i utkantdistriktene.

Faktaboks

Uttale
distrˈiktsutbygging
Også kjent som

distriktspolitikk, regionalpolitikk

Distriktsutbygging har vært et sentralt politisk spørsmål i etterkrigstiden helt siden gjenreisingen. Rasjonalisering og tilbakegang i primærnæringene, som jordbruk og fiske, medførte at folketallet gikk tilbake i utkantene. Denne tendensen ble søkt styrt ved distriktsutbyggingen.

Dagens distriktsutbyggingspolitikk tar utgangspunkt i to hovedmålsettinger. Den første hovedmålsettingen er å opprettholde hovedtrekkene i landets bosettingsmønster, noe som skal ivaretas gjennom ikke minst ulike næringspolitiske virkemidler. Den andre hovedmålsettingen er å sikre likeverdige levekår i hele landet. Dette skal først og fremst skje gjennom å styrke kommunenes innsats som tjenesteyter av velferdsgoder.

Distriktspolitikken har i forhold til disse målsettingene lagt beslag på store deler av de økonomiske ressursene og den økonomiske planleggingen. I tillegg er det blitt gjennomført en rekke spesielle tiltak for å fremme næringsutviklingen. Gjennom distriktsskatteloven fra 1969 og etableringsloven av 1976 ble det stimulert til spredt næringsvirksomhet. Selskapet for industrivekstanlegg (SIVA) ble opprettet i 1968 og har bygd industribygg der bedrifter kan leie lokaler.

Det første statlige fondet var Utbyggingsprogrammet for Nord-Norge, som ble vedtatt av Stortinget i 1952. I 1956 ble Arbeidsløysetrygdens utbyggingsfond, som skulle virke i Sør-Norge, opprettet. I 1961 ble de ulike fondene samlet i Distriktenes Utbyggingsfond. Fra 2004 er oppgavene underlagt Innovasjon Norge.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • NOU 2004:19, Livskraftige distrikter og regioner, Oslo, 2004.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg