Distriktsutbygging, distriktspolitikk, regionalpolitikk; tiltak som settes i verk, både offentlig og privat, for å fremme den økonomiske utvikling og bedre levevilkårene i utkantdistriktene.

Distriktsutbygging har vært et sentralt politisk spørsmål i etterkrigstiden helt siden gjenreisingen. Rasjonalisering og tilbakegang i primærnæringene, som jordbruk og fiske, medførte at folketallet gikk tilbake i utkantene. Denne tendensen ble søkt styrt ved distriktsutbyggingen.

Dagens distriktutbyggingspolitikk tar utgangspunkt i to hovedmålsettinger. Den første hovedmålsetting er å opprettholde hovedtrekkene i landets bosettingsmønster, noe som skal ivaretas gjennom ikke minst ulike næringspolitiske virkemidler. Den andre hovedmålsetting er å sikre likeverdige levekår i hele landet. Dette skal først og fremst skje gjennom å styrke kommunenes innsats som tjenesteyter av velferdsgoder.

Distriktspolitikken har i forhold til disse målsettingene lagt beslag på store deler av de økonomiske ressurser og den økonomiske planlegging. I tillegg er det blitt gjennomført en rekke spesielle tiltak for å fremme næringsutviklingen. Gjennom distriktsskatteloven fra 1969 og etableringsloven av 1976 ble det stimulert til spredt næringsvirksomhet. Selskapet for industrivekstanlegg (SIVA) ble opprettet 1968 og har bygd industribygg der bedrifter kan leie lokaler.

Det første statlige fondet var Utbyggingsprogrammet for Nord-Norge, vedtatt av Stortinget 1952. I 1956 ble Arbeidsløysetrygdens utbyggingsfond, som skulle virke i Sør-Norge, opprettet. 1961 ble de ulike fondene samlet i Distriktenes Utbyggingsfond. Fra 2004 er oppgavene underlagt Innovasjon Norge

NOU 2004:19, Livskraftige distrikter og regioner, Oslo, 2004.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.