sandboaer

Sandboaer er kraftige slanger med sylindrisk kropp og kort, avrundet hale. Øynene er små, og plassert på toppen av hodet, sammen med neseborene. Skjellene er små og harde skjell. Hodet er lite, kileformet og ikke er bredere enn halsen. Skallen er mer kompakt enn hos andre boaslanger, mens antall halevirvler er redusert. De eksisterende halevirvlene har derimot økt i størrelse. Varmesensitive groper på leppene mangler. De fleste har en totallengde mindre enn 70 centimeter. Hunnen er ofte vesentlig større enn hannen.

Sandboaer finnes fra Sørøst-Europa gjennom Lilleasia og Arabia til sentrale deler av Asia, India og Sri Lanka, Afrika, samt vestlige deler av Nord-Amerika fra det nordvestlige Mexico til British Columbia i Canada.

De fleste arter er knyttet til tørre, varme områder, som sand- og klippeørken. De amerikanske artene forekommer i tempererte skoger.

Sandboaene graver i sand. Ofte ligger de skjult under overflaten med bare hodet stikkende opp over sanden. De er lite aggressive og flere arter holdes som hobbydyr.

Når et bytte nærmer seg den nedgravde slangen, spretter den opp fra sanden, kveiler seg rundt byttet og kveler det. Den viktigste føden er gnagere, men de spiser også en del øgler og fugler.

De fleste artene føder levende unger, men minst to arter legger egg.

Vestlig sandboa, Eryx jaculus, finnes på Balkan, i Nord-Afrika og Vest-Asia. Den ble nylig gjenoppdaget på Sicilia. Spredningen av arten i antikken skyldtes til en viss grad at de greske krigerne brukte slangene som prosjektiler og skjøt dem inn over sine fiender. Arten blir inntil 80 centimeter lang.

Østlig sandboa, Eryx miliaris, finnes i Russland og østover i Asia, nord og øst for Det kaspiske hav. Den blir 35-55 centimeter.

Indisk sandboa, Eryx johnii, blir inntil 60 centimeter og forekommer i Iran, Pakistan og India.

Gummiboa, Charina bottae, blir cirka 45 centimeter. Den er verdens nordligste boaslange og finnes i det vestlige USA til British Columbia i Canada. Den regnes som en usedvanlig fredelig slange.

• boaslange