posthorn

Det skulle blåses i posthornet…

• ved postens avgang fra postkontoret
• ved postens ankomst til postkontor eller poståpneri
• ved ankomst til postgård for at neste postbonde (postfører) var forberedt og klar til sin etappe
• for å varsle andre kjørende om å kjøre til side for å slippe posttransporten fram; ikke ulikt sirener på nåtidens utrykningskjøretøy.

De eldste posthornene hadde en rund bøyle mellom munnstykket og sjallstykket hvor lyden kom ut. Senere ble det mer vanlig med trompetlignede posthorn med én eller flere bøyler. Det er denne bøylen som er selve definisjonen på posthorn, og et kjennetegn for å skille posthorn fra bukkehorn eller drikkehorn som er uten bøyle.

Posthorn har gjennom tidende vært benyttet som postverkets emblem og inngått i postverkenes logo, enten alene eller sammen med statlige symbol som kongekrone og/eller riksvåpen for å markere at det var «kongens post» og statlig virksomhet.

Det norske postverket ble selvstendig selskap fra 2008 og dermed kunne ikke lenger kongekrona benyttes. I moderne design framstilles gjerne posthornet stilisert. Derfor kan hornet som Posten Norge AS tok i bruk fra 2008 tolkes som et posthorn selv om det mangler bøyle.

Posthorn har også vært et yndet frimerkemotiv som i den første tiden inngikk i stilfullt ornament til et lite kunstverk. De norske posthornfrimerkene som arkitekt Wilhelm von Hanno designet i 1872 har vært i bruk sammenhengende i 150 år, se artikkelen frimerker.

Postmuseet på Maihaugen ved Lillehammer har en stor samling posthorn av ulike typer. Her finnes også posthornet som postføreren Gunnar Turtveit benyttet for å grave seg ut da han i 1903 ble tatt av et snøskred i Seljestadjuvet. Det ble søkt etter ham i to lange dager uten hell, men etter 56 timer under snøen kunne han selv ta seg ut.

• Postverket i Norge

• Norges Postmuseum