rettsmekling

Rettsmekling er en konfliktløsningsprosess der partene tilbys mekling i egne fortrolige meklingsmøter i saker som er anlagt for domstolen. Rettsmekling kan tilbys både i de alminnelige domstolene og i jordskifterettene.

Rettsmekling kan skje i alle sakstyper der partene har adgang til å inngå avtale, det vil si de fleste sivile saker. Formålet med meklingen er å oppnå enighet – et forlik – eller forenkling av sakene. Dersom partene er enige kan de velge å inngå sin avtale som et rettsforlik. Da får avtalen tvangskraft og kan inndrives av namsmannen. Rettsmekling er regulert i tvisteloven §§ 8-3 til 8-7 og jordskifteloven § 6-18. Rettsmekling ble innført som prøveordning i 1997 og lovfestet fra 1. januar 2008.

Forliksprosenten er høy. Mellom 60 og 80 prosent av sakene som gjennomgår rettsmekling ender med forlik

Formål

Formålet med rettsmekling er at partene skal bli enige om en løsning utenfor rettssalen. Dette sparer både partene og rettsvesenet for utgifter. Ettersom ingen fremstår som vinner eller taper i saken, kan det fremtidige samarbeidet mellom partene bli bedre enn etter en rettssak. Rettsmekling skjer dessuten i fortrolighet, og dermed uten den publisiteten en rettssak kan medføre. Velger partene å inngå sitt forlik som et rettsforlik, er dette imidlertid offentlig.

Rettsmekleren

Rettsmekler kan være en av domstolens dommere eller dommerfullmektiger, eller det kan oppnevnes en ekstern rettsmekler, som ikke trenger å være en jurist. (tvisteloven § 8-3, jf. tvistelovforskriften § 9). I jordskifteretten kan også det tekniske personalet være rettsmeklere (jordskifteloven § 6-18 tredje ledd, jf. § 2-3). En dommer eller dommerfullmektig som har rettsmeklet, kan som overveiende hovedregel ikke være dommer i saken dersom det ikke blir forlik og den skal videre til hovedforhandling og dom, jf. tvisteloven § 8-7 annet ledd.

Rettsmeklingsmøtene

Meklingen foregår i særskilte rettsmeklingsmøter som skjer uten offentlighet. Der gjelder taushetsplikt og regler om bevisforbud for både mekler og parter (se tvisteloven § 8-6).

Beslutning om rettsmekling

Det er retten som beslutter rettsmekling, ut fra en vurdering av mulighetene for å oppnå et forlik eller en forenkling av saken. Retten vurderer også om ulikt styrkeforhold mellom partene, kostnadene ved rettsmekling, tidligere meklingsforsøk eller andre forhold kan gjøre rettsmekling betenkelig. Som hovedregel besluttes rettsmekling bare dersom begge parter ønsker det eller samtykker (se tvisteloven § 8-3).

Rettsmeklingsprosessen

Rettsmeklingsprosessen er langt mer fleksibel enn domstolsprosessen. Reglene for rettsmeklingsprosessen og meklerrollen er gitt i tvisteloven § 8-5 tredje til sjette ledd:

  • Rettsmekleren skal opptre upartisk og søke å klarlegge partenes interesser i tvisten med sikte på en minnelig løsning. Fokuset på partenes interesser innebærer at et forlik kan bygge på hva partene synes er rimelig og hensiktsmessig, og trenger ikke holde seg innenfor rammen av det en dom ville kunne gå ut på. Forliket kan innebære et kompromiss eller mer kreative løsninger.
  • Rettsmekleren kan peke på forslag til løsning og drøfte styrke og svakhet i partenes argumentasjon. Tvistelovens forarbeider og deler av faglitteraturen understreker likevel at mekler bør være forsiktig med å gi uttrykk for egne synspunkter og vurderinger, siden meklingsprosessen er nokså uformell og mangler flere av de rettssikkerhetsgarantiene som gjelder for vanlig domstolsprosess (for eksempel offentlighet, rett til bevisførsel og anke, samt brudd på kontradiksjonen på grunn av særmøter).
  • Det kan føres bevis under rettsmekling, men vanligvis er det liten og uformell bevisførsel; gjerne kun dokumenter, bilder, kart eller liknende. Her skiller jordskifterettene seg ut. Rettsmekling der skjer ofte på eiendommen konflikten dreier seg om (befaring), slik at partene kan vise og forklare. Rettsmekleren bestemmer om, og i tilfelle i hvilket omfang, bevis skal føres. Det kreves i tillegg at partene, og den som eventuelt skal legge frem bevis eller forklare seg, samtykker.
  • Rettsmekler kan ha særmøter (separate møter) med partene, det vil si møte hver part for seg. Særmøtene er fortrolige, og partene kan gi opplysninger til mekler som ikke skal bringes videre til den andre parten. Det gir mulighet for mer åpen samtale om partenes underliggende interesser og behov, noe som kan bidra til å skape løsningsmuligheter. Der partene har et høyt konfliktnivå, eller det er styrkeforskjeller mellom dem, kan særmøter være virkemiddel for mekler til å styre kommunikasjonen og forhandlingene mellom partene, ved å opptre som mellommann og filter.

Historikk

Rettsmekling ble først foreslått av en gruppe dommere, advokater og universitetsjurister i et notat i 1993. Gruppen mente at det var behov for et meklingstilbud utover det blant annet forliksrådene representerte, særlig med tanke på formuerettslige tvister i forretningslivet.

Justisdepartementet sendte notatet på høring i 1994, og foreslo i høringsbrevet en forsøksordning med rettsmekling ved enkelte domstoler. Departementet fremholdt at rettsmekling kunne gi mulighet til å få avsluttet saker med forlik tidligere, og derved spare utgifter, og at rettsmekling også kunne effektivisere og skjære gjennom i saker som ikke ble forlikte. Videre ville meklingen kunne bedre kommunikasjonen mellom partene i en situasjon hvor de ellers ville ha kommunisert gjennom sine advokater. Rettsmekling ville gi rom for omforente løsninger basert på partenes underliggende interesser og behov, og ingen ville fremstå som vinner eller taper i saken. Dette ville kunne lette fremtidig samarbeid mellom partene. Rettsmekling ville også skje uten offentlighet, og dermed uten den publisiteten en rettssak kunne medføre.

Flertallet av høringsinstansene var positive til en forsøksordning, eller alt i alt ikke negative. Justisdepartementet gikk derfor inn for en prøveordning med rettsmekling, og forslaget fikk tilslutning i Stortinget. Prøveordningen trådte i kraft fra 1. januar 1997 ved fem tingretter og én lagmannsrett. Den skulle i utgangspunktet gjelde ut 2002, men ble utvidet både i varighet og omfang. I NOU 2001:32 foreslo Tvistemålsutvalget lovfesting av rettsmekling som en permanent og landsdekkende ordning for de ordinære domstolene. Ordningen hadde da vært evaluert, med positive funn og tilbakemeldinger fra så vel parter som prosessfullmektiger og rettsmeklere. Utvalgets forslag fikk tilslutning av Justisdepartementet i Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) med enkelte justeringer, og av Stortinget ved vedtakelsen av tvisteloven 17. juni 2005. Loven trådte i kraft 1. januar 2008.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Austbø, Anne og Geir Engebretsen (2006) Mekling i rettskonflikter, 2. utgave, Cappelen Akademisk Oslo.
  • Bernt, Camilla (2011) Meklerrollen ved mekling i domstolene, Fagbokforlaget Bergen.
  • Kjelland Mørdre, Kristin, Anne-Lise H. Rolland, Karen Sophie Steen, Per Gammelgård og Carsten Anker (2008) Konflikt, mekling og rettsmekling, Universitetsforlaget Oslo.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg