epidermis – zoologi

Overhuden, et dekke av epitelceller som kler kroppsoverflaten hos dyr.

Hos både fullt utviklete virvelløse dyr og deres larveformer er epidermis nesten alltid enlaget og kan være forsynt med flimmerhår. Hos leddyrene er epidermis dekket av en hudhylster, eller kutikula. Det er den ytre overflaten av cellene som utskiller et fast beskyttende lag. Kutikula er bygget opp av kitin, og tjener som skjelett. Også lansettfisker har enlaget epidermis.

Virveldyr har flerlaget epidermis, hvor minst to sjikt kan skjelnes. Innerst mot lærhuden, corium eller dermis, ligger grolaget, stratum germinativum, eller stratum basale, der cellene (basalcellene), som er bløte kubiske eller sylindriske og henger sammen ved fine broer, stadig formerer seg ved deling. Celler skyves utover, og på sin vei mot overflaten gjennomgår de en forhorningsprosess og blir tørrere. Det ytterste laget av epidermis, hornlaget, stratum corneum, består av døde, skjellformede, forhornede celler som etter hvert slites bort, men erstattes innenfra. Hornlaget varierer i tykkelse med den slitasje huden er utsatt for. Treller og liktorner utgjør fortykkelser av hornlaget, som er ufølsomt.

Epidermis har ingen blodårer, og ernæringen skjer fra lærhuden. Hudfargen hos mennesker skyldes fargekorn i cellene i de dype deler av grolaget. Hår, fjær, negler, klør, svette-, melke- og talgkjertler er utviklet fra epidermis. Epidermis dannes fra ektodermen etter at denne har avgitt materiale til nervesystemet m.m. Se også hud.