kommunalrett

Kommunalrett er den delen av den «spesielle forvaltningsretten» som gjelder for kommuner og fylkeskommuner. I skjæringspunktet for emnet ligger det rettslige forholdet mellom stat og kommune, som må sees i sammenheng med prinsippet om kommunalt selvstyre.

Kommuner og fylkeskommuner er ikke en del av statsforvaltningen. De er selvstendige rettssubjekter på lokalt og regionalt nivå. Men de er også en del av det offentlige forvaltningsapparatet, og har ansvaret for store deler av de oppgavene som er lagt til den offentlige sektoren i Norge. Forvaltningsloven, offentleglova og kravene til forvaltningsavgjørelser som følger av ulovfestet rett gjelder både for kommunale, fylkeskommunale og statlige organer.

Grunnlovens sentrale forvaltningsrettslige prinsipper (som legalitetsprinsippet, offentlighetsprinsippet, likhetsprinsippet og saklighetsprinsippet) gjelder også for kommunene og fylkeskommunene.

I likhet med forvaltningsrett kan kommunalretten deles inn i en «alminnelig» og en «spesiell» del. Den alminnelige kommunalretten er hovedsakelig regulert i kommuneloven, mens den spesielle kommunalretten er regulert i særlovgivning som er gitt for ulike sektorområder der kommunene har lovpålagte oppgaver.

De generelle rettsreglene i kommunalrett finnes hovedsakelig i kommuneloven. Kommuneloven er en rammelov for all kommunal og fylkeskommunal virksomhet. Den suppleres av bestemmelsene om valg til kommunestyret og til fylkestinget i valgloven og av inndelingslova.

Arbeidsmiljøloven og selskapslovgivningen (herunder aksjeloven) inneholder regler som også gjelder i kommunal sektor.

Grunnloven (eksempelvis § 112), EØS-avtalen og EMK gjennom menneskerettsloven setter flere rammer for kommunene.

Kommunelovens regler om kommunalt selvstyre skal sees i sammenheng med Grunnloven § 49 andre avsnitt vedtatt i 2016 som fastsetter at innbyggerne har rett til å styre lokale anliggender gjennom lokale folkevalgte organer.

Kommunalrettens «spesielle del» kan sies å omfatte særlovgivningen som regulerer kommunens og fylkeskommunenes sentrale arbeids- og ansvarsområder. Særlovgivningens betydning for kommunene/fylkeskommunene er først og fremst at den pålegger dem å ivareta bestemte oppgaver, som planlegging, primærhelsetjenester og skole. Dette korresponderer ofte med at innbyggerne er gitt rettigheter. Dette gjelder for eksempel plan- og bygningsloven, som bestemmer hvordan landets arealer skal brukes og reguleres, helse- og omsorgstjenesteloven, som pålegger kommunene å gi innbyggerne gode livsvilkår og tilby dem bestemte helse- og omsorgstjenester, og opplæringslova, som handler om rettigheter og plikter forbundet med opplæring og skolegang i Norge.