elektromagnet

Elektromagnet. A) Når en leder vikles til en strømførende spole, får vi et magnetisk felt som «strømmer» gjennom viklingene, og går tilbake på utsiden. Alle feltlinjene må være lukkede kurver. B) Hvis lederen vikles rundt en jernkjerne, forsterkes feltet. Styrken av magnetfeltet øker med strømmen og antall viklinger. Den magnetiske feltstyrken kan derfor varieres, og feltretningen kan snus.

Elektromagnetisme av /Store norske leksikon ※. Gjengitt med tillatelse

Fra 1. utgave av Aschehougs leksikon (1906–1913).

av . Begrenset gjenbruk

Elektromagnet er en magnet som magnetiseres av elektrisk strøm. Se også elektromagnetisme.

Faktaboks

Uttale
elˈektromagnet

Oppbygning, virkemåte

Elektromagneter har vanligvis en kjerne av bløtt jern eller et annet ferromagnetisk materiale, formet som en stav, ring eller lignende, og er forsynt med en vikling, for eksempel av isolert kobbertråd. Sendes elektrisk strøm gjennom viklingen, oppstår det et magnetfelt, som magnetiserer jernkjernen. Når strømmen slås av, forsvinner magnetismen, bortsett fra en liten rest, som skyldes remanens i jernet (se magnetisme).

Ofte formes magnetkjernen som en hestesko. Viklingen legges på hesteskoens ben for å oppnå størst virkning. Endene av hesteskoen blir magnetiske poler.

Hvis polene forbindes med et jernstykke, et anker, så det oppstår et lukket magnetisk kretsløp, blir ankeret holdt fast med stor kraft. Løftemagneter er bygd etter dette prinsippet.

Egenskaper

Den magnetiske flukstettheten eller magnetiske induksjonen som kan oppnås i en elektromagnet, er begrenset av jernets magnetiske egenskaper, idet det til slutt oppstår metning. Øker man strømmen videre, øker nok magnetfeltet, men jernet bidrar ikke lenger til økningen. Avhengig av jernets kvalitet kan man i elektromagneter med jernkjerne oppnå en magnetisk induksjon opptil ca. 2 tesla (1 T = 1 weber/m2 = 10 000 gauss).

I elektromagneter uten jernkjerne har man oppnådd en magnetisk induksjon på 30 T. Begrensningen oppover skyldes at strømspolene sprenges av de magnetiske kreftene. Ved en induksjon på 30 T må spolene tåle et innvendig trykk på flere tusen atmosfærer. Kortvarige, meget sterke magnetfelt lar seg fremstille ved spesielle metoder, for eksempel ved en hurtig sammenpressing (implosjon) av et magnetfelt. Man har på denne måten oppnådd å fremstille felter med styrke på over 1000 T, men disse vil bare ha noen mikrosekunders varighet.

I store elektromagneter utvikles det svært stor varme på grunn av den elektriske resistansen i viklingene. Disse må derfor kjøles, for eksempel ved at de lages av rør som det sendes vann gjennom. For å redusere varmetapet, og særlig for å redusere størrelsen av viklingene, lages nå magneter med superledende spoler der den elektriske resistansen er forsvinnende (se superledning).

Sammenheng mellom strømretning og den magnetiske kraftvirkning er gitt ved høyrehåndsregelen.

Bruk

I en dynamo, en vekselstrømsgenerator eller en motor brukes elektromagneter til å frembringe det magnetfeltet som induserer spenning i ankeret ved bevegelsen, eller som trekker motorankeret rundt.

I en høyttaler kan elektromagneten brukes til å frembringe det magnetfeltet som talespolen beveger seg i under innflytelse av en vekselstrøm («talestrømmen»). Elektromagneter brukes også til avbøyning av elektronstrålen i billedrør.

Andre anvendelser av elektromagneter spenner fra små telefonreleer og motorvernbrytere til kjempemessige avbøyningsmagneter for partikkelakseleratorer, for eksempel i syklotroner.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg