Elektromagnet, magnet som magnetiseres av elektrisk strøm.

Elektromagneter har vanligvis en kjerne av bløtt jern eller et annet ferromagnetisk materiale, formet som en stav, ring el.l., og er forsynt med en vikling, f.eks. av isolert kobbertråd. Sendes elektrisk strøm gjennom viklingen, oppstår det et magnetfelt, som magnetiserer jernkjernen. Når strømmen slås av, forsvinner magnetismen, bortsett fra en liten rest, som skyldes remanens i jernet (se magnetisme). Ofte formes magnetkjernen som en hestesko. Viklingen legges på hesteskoens ben for å oppnå størst virkning. Endene av hesteskoen blir magnetiske poler. Forbindes polene med et jernstykke, et anker, så det oppstår et lukket magnetisk kretsløp, blir ankeret holdt fast med stor kraft. Løftemagneter er bygd etter dette prinsippet.

Den magnetiske flukstetthet eller magnetiske induksjon som kan oppnås i en elektromagnet, er begrenset av jernets magnetiske egenskaper, idet det til slutt oppstår metning. Øker man strømmen videre, øker nok magnetfeltet, men jernet bidrar ikke lenger til økningen. Avhengig av jernets kvalitet kan man i elektromagneter med jernkjerne oppnå en magnetisk induksjon opptil ca. 2 tesla (1 T = 1 weber/m2 = 10 000 gauss).

I elektromagneter uten jernkjerne har man oppnådd en magnetisk induksjon på 30 T. Begrensningen oppover skyldes at strømspolene sprenges av de magnetiske kreftene. Ved en induksjon på 30 T må spolene tåle et innvendig trykk på flere tusen atmosfærer. Kortvarige, meget sterke magnetfelt lar seg fremstille ved spesielle metoder, f.eks. ved en hurtig sammenpressing (implosjon) av et magnetfelt. Man har på denne måten oppnådd å fremstille felter med styrke på over 1000 T, men disse vil bare ha noen mikrosekunders varighet.

I store elektromagneter utvikles det meget varme på grunn av den elektriske resistans i viklingene. Disse må derfor kjøles, f.eks. ved at de lages av rør som det sendes vann gjennom. For å redusere varmetapet, og særlig for å redusere størrelsen av viklingene, lages nå magneter med superledende spoler der den elektriske resistans er forsvinnende (se superledning).

Sammenheng mellom strømretning og den magnetiske kraftvirkning er gitt ved høyrehåndsregelen.

I en dynamo, en vekselstrømsgenerator eller en motor brukes elektromagneter til å frembringe det magnetfeltet som induserer spenning i ankeret ved bevegelsen, eller som trekker motorankeret rundt. I en høyttaler kan elektromagneten brukes til å frembringe det magnetfeltet som talespolen beveger seg i under innflytelse av en vekselstrøm («talestrømmen»). Elektromagneter brukes også til avbøyning av elektronstrålen i billedrør. Andre anvendelser av elektromagneter spenner fra små telefonreleer og motorvernbrytere til kjempemessige avbøyningsmagneter for partikkelakseleratorer, f.eks. i syklotroner.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.