kjærlighetsbrev

Kjærlighetsbrevet oppfattes gjerne, og med rette, som det private brevet framfor noe: To mennesker betror seg til hverandre, i hemmelighet eller innenfor et lukket rom, som først og fremst gjelder de to. Den som skriver, vil uttrykke sine egne følelser for én annen.

Men til tross for at kjærlighetsbrevet er det mest åpenbare eksemplet på et privat og personlig brev vi kjenner til, er det i en viss forstand også det minst private: Noe av det som kjennetegner kjærlighetsbrev, nesten uansett når de er skrevet, er at de har noen faste motiver de sirkler om, som håp, forventning, savn, lengsel eller sjalusi.

Dessuten kommenterer ofte brevskriveren selve skrivingen, hvor man er når man skriver, eller hva man skriver om og hvorfor. Brevet blir slik en slags samtale utformet i enerom.

Språket i kjærlighetsbrevet er rettet mot framtiden, og det er tilbakeskuende. Det kan dreie seg om det som skal skje, og det som har skjedd, som for eksempel det første møtet.

Når kjærlighetsbrevet er et forfatterbrev som blir publisert i ettertid, er det ikke lenger hemmelig og privat, men del av en forfatters litterære verk.

Kjærlighetsbrevet benytter ofte ord som vi kjenner fra litteratur, film og musikk: Det kan være språklige bilder, gjentakelser og vendinger, som bruk av ord som «elske», «savne», «lengte», eller selve tiltalen: «Kjære» og «Elskede».

Én side ved kjærlighetsbrevet som særlig knytter det til det dagligdagse og muntlige, er når brevskriveren ikke har noe bestemt å skrive om, men bare vil opprettholde kontakt for kontaktens skyld. For eksempel: «Jeg har ikke noe å si, sender bare disse linjene for å si at jeg tenker på deg.» Språket i kjærlighetsbrevene er ofte insisterende: «Ikke glem meg, jeg er her», eller det mer fortvilte: «Ikke gå fra meg, vær så snill!» Insisteringen er på sin side nært knyttet til gjentakelsen: «Skriv, skriv, skriv!» Denne formen for kommunikasjon er en måte å bevare forbindelsen på – tvinge deg til å framkalle et bilde av meg. Spor av dette finnes i mange kjærlighetsbrev, men sjelden så sterkt som i dagens elektroniske forbindelser, med emojis som følelsestegnet framfor noe. Akkurat som lengselen og følelsen krever bekreftelse, venter kjærlighetsbrevet svar, hvis ikke vil forbindelsen opphøre eller forandres.

En brevveksling tilsier jo at det dreier seg om mer enn ett brev. Det er forløpet og tiden som gir brevene en historie, og i denne historien er ikke bare brevskriverne involvert, men også en eventuell redaktør eller utgiver, dersom brevene utgis.

I sin tid fantes det regler og mønstre knyttet til alle slags brev – kjærlighetsbrev var ikke noe unntak, forteller John Chr. Jørgensen i Om breve (2005). Kjærlighetsbrev er som all annen litteratur styrt av konvensjoner og tradisjoner. Han gir eksempler på såkalte brevbøker som tilbød oppskrifter på hvordan du skal skrive hvis du vil lykkes hos din elskede. Den første kom i 1624, men Jørgensen viser særlig til Julius Strandbergs Brevbog for Elskende fra 1879. Den ble enormt populær og trykt opp mange ganger fram til 1919. Regler for hvordan personlige erklæringer skulle formidles, var riktig nok også den gang vanskelige å gi; den første regelen var nettopp at det ikke er noen regel når det gjelder å uttrykke hjertets følelser. Likevel kunne det være nyttig med eksempelbrev for å finne det riktige stil- og tonelaget: Man må øve på den tilsynelatende spontaniteten. Det interessante med de såkalte eksempelbrevene er at de så tydelig viser fram brevet som en skriftlig form.

«Å skrive et brev er å kartlegge sine koordinater – temporale, romlige, emosjonelle, intellektuelle – for å fortelle en annen hvor man befinner seg på et gitt tidspunkt, og hvor langt man har kommet siden man sist skrev», skriver brevforskeren Janet Altman. Kartmetaforen synliggjør avstanden mellom brevskriver og mottaker – man må orientere den andre om sin situasjon, samtidig som det blir klart at brevet, som kartet, må leses og tydes.

Kjærlighetsbrevet har vært del av litteraturens historie så langt tilbake som vi kjenner den. Et av de første og viktigste eksemplene fra kjærlighetsbrevets historie er middelalderens brevveksling mellom teologen Abélard og hans elev Héloïse. Deres forbudte og hemmelige kjærlighetsforhold, som endte med at han ble kastrert og hun ble abbedisse i et kloster, har for ettertiden blitt stående som et vitnesbyrd om tragisk kjærlighet. Brevene mellom dem har hatt stor påvirkning på senere brevskrivere og diktere, for eksempel identifiserte den unge Camilla Wergeland i Norge seg med Héloïse da hun var forelsket i Johan Sebastian Welhaven.

• brev – litteratur
• sjanger
• litteratur

• Altman, Janet Gurkin 1982. Epistolary. Approaches to a Form, Columbus: Ohio State University Press.
• (Red.) Amundsen, Leiv1926–34. Camilla Collett, Dagbøker og breve, 5 bind: Gyldendal.
• Cappelen, Bodil & Olav H. Hauge 2006, Brev 1970–75, Oslo: Det norske samlaget.
• (Red.) Andersen, Per Thomas m.fl. 2010. Brev. Til Jorunn på 70-årsdagen, Trondheim: Tapir forlag.
• Dahlbäck, Kerstin 1994. Ändå tycks allt vara osagt. August Strindberg som brevskrivare, Stockholm: Natur och Kultur.
• (Red.) Garton, Janet 2002. Elskede Amalie. Brevvekslingen mellom Amalie og Erik Skram I-III, Oslo: Gyldendal.
• (Red.) Gullichsen, Harald 2002, Brevvekslingen mellom Abélard og Héloïse – med et utdrag fra Abélards verker, Aschehoug: Torleiv Dahls kulturbibliotek, 2002.
• (Red) Holland, Merlin. 2006. Oscar Wilde – A life in letters. Carrol & Graf
• Jørgensen, John Chr. 2005, Om breve. Ni essays om brevformen i hverdagen, litteraturen og journalistikken, København: Museuam Tusculanums Forlag.
• MacArthur, Elizabeth J. 1990. Extravagant Narratives. Closure and Dynamics in the Epistolary Form, Princeton: Princeton University Press.
• Miller, Lee og Roland Penrose. 2023. Love Letters Bound in Gold Handcuffs. SD Books
• Selboe, Tone 2023. Kjærlighetsbrev. Oslo: Forlaget Oktober.
• West, Vita Sackville og Virginia Woolf 2021. Love Letters: Vita and Virginia, London: Vintage Books.