hundedagene

I oldtidens Egypt fant Sirius' (Hundestjernens) heliakiske oppgang sted samtidig som Nilen tok til å stige og den varmeste tiden av året begynte. Man betraktet flodens stigning og den sterke heten som et resultat av stjernens tilsynekomst på natthimmelen og kalte den følgende måneden, når sola vandrer gjennom Løvens tegn, for hundedagene. Tiden for Sirius' heliakiske oppgang i Egypt har nå på grunn av presesjonen (det at jevndøgnspunktet flytter seg mot vest) forflyttet seg mye siden oldtiden. I Hellas ble det sagt at hundedagene varslet en ubehagelig, het periode.

I realiteten har ikke Sirius noen påvirkning på vær og temperatur på Jorda, da avstanden til stjernen er hele 8,6 lysår.

Over hele Europa heter det at hundene lett ble gale og farlige på denne tiden. I Gudbrandsdalen ble det advart mot å årelate seg i hundedagene, da man kunne bli tungsindig eller miste forstanden. Man burde heller ikke bade, da vannet var giftig (sagt på Sørlandet og Sunnmøre). På Hadeland ble det hevdet at huldrefolket hadde mer makt enn ellers. Ved kysten var det en forestilling om at likene av folk som hadde druknet, fløt opp i hundedagene.

Over hele landet var det forestillinger om at hundedagene varslet været: Går hundedagene inn med godt vær, så går de ut med uvær. Går de inn med uvær, går de ut med godt vær. Været som de går inn med, vil vare den første halvdel, og i den andre halvdel vil det være motsatt. Andre tradisjoner sa at slik været var på første hundedagen, slik skulle det bli hele måneden. I Hallingdal het det at slik været var tredje hundedag, slik skulle det bli i tre uker.

• kulturhistorie

• Brynjulf Alver: Dag og merke : folkeleg tidsrekning og merkedagstradisjon. Oslo 1970.
• Sam Owen Jansson: Hunddagarna. Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder bind 7. Rosenkilde og Bagger 1956–1978.
• Johan Theodor Storaker: Tiden i den norske folketro. Kristiania 1924.