Hundedagene er en betegnelse på et tidsrom med en måneds varighet fra 23. (24.) juli til 23. (24.) august. Benevnelsen er en oversettelse av det latinske uttrykket dies caniculares, som i sin tur har sammenheng med Canicula («liten hund»), det latinske navnet på stjernen Sirius.

Over store deler av Østlandet blir hundedagene kalt røtmånen eller røtnmånen. Dette navnet kan komme fra det lavtyske rodedage, der det første leddet betyr hund. I den folkelige etymologien er så dette ordet koblet til råte eller forråtnelse, da hundedagene er en varm periode da mat og melk raskt skjemmes.

I oldtidens Egypt fant Sirius' (Hundestjernens) heliakiske oppgang sted samtidig som Nilen tok til å stige og den varmeste tiden av året begynte. Man betraktet flodens stigning og den sterke heten som en følge av stjernens tilsynekomst på natthimmelen og kalte den følgende måned, da Solen vandrer gjennom Løvens tegn, for hundedagene. Tiden for Sirius' heliakiske oppgang i Egypt har nå på grunn av presesjonen (det at jevndøgnspunktet flytter seg mot vest) forflyttet seg mye siden oldtiden. I Hellas ble det sagt at hundedagene varslet en ubehagelig, het periode.

I realiteten har ikke Sirius noen påvirkning på vær og temperatur på jorden, da avstanden til stjernen er hele 8,6 lysår.

Over hele Europa heter det at hundene lett ble gale og farlige på denne tiden. I Gudbrandsdalen ble det advart mot å årelate seg i hundedagene, da man kunne bli tungsindig eller miste forstanden. Man burde heller ikke bade, da vannet var giftig (sagt på Sørlandet og Sunnmøre). På Hadeland ble det hevdet at huldrefolket hadde mer makt enn ellers. Ved kysten var det en forestilling om at likene av folk som hadde druknet, fløt opp i hundedagene.

Over hele landet var det forestillinger om at hundedagene varslet været: Går hundedagene inn med godt vær, så går de ut med uvær. Går de inn med uvær, går de ut med godt vær. Været som de går inn med, vil vare den første halvdel, og i den andre halvdel vil det være motsatt. Andre tradisjoner sa at slik været var på første hundedagen, slik skulle det bli hele måneden. I Hallingdal het det at slik været var tredje hundedag, slik skulle det bli i tre uker.

  • Brynjulf Alver: Dag og merke. Folkeleg tidsrekning og merkedagstradisjon. Oslo 1970.
  • Sam Owen Jansson: Hunddagarna. Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder bd. 7. Rosenkilde og Bagger 1956-1978.
  • Joh. Th. Storaker: Tiden i den norske folketro. Kristiania 1924.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

23. juli skrev Ragnhild Sandøy

"Hunddagan" som vi sier her nord, er en periode som man merker mye til langs kysten, på mange måter.
Sjøen blir full av skit, og man sa at sjølik flyter opp i denne perioden.
Denne artikkelen handler om tradisjoner på innlandet i Sør-Norge. Da er artikkelen i Wikipedia mye mer relevant faktisk https://no.wikipedia.org/wiki/Hundedagene

28. juli skrev Audun Dybdahl

Hei Ragnhild Sandøy!
Forstår det slik at du savner materiale fra Nord-Norge. Nå er det en gang slik at i et leksikon må man nøye seg med å gi eksempler, alle geografiske områder kan ikke komme med hver gang. Dessuten kan mange folkelige forestillinger være mer eller mindre landsdekkende. Fra min egen barndom i Rissa husker jeg godt at de gamle sa at det fløt opp lik i hundedagene. Jeg har problemer med å se at nevnte Wikipedia-artikkel er "mye mer relevant faktisk". MVH Audun Dybdahl

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.