Årelatingsutstyr er redskaper for årelating, det vil si at man tar hull på en blodåre for å tappe ut blod i behandlingsøyemed. Dette er en flere tusen år gammel praksis med stor geografisk utbredelse. Tanken var at man gjennom blodtapping skulle skape bedre balanse mellom kroppsvæskene. Årelating ble brukt mot nær sagt alle sykdommer.

Den enkleste form for årelatingsredskap er et lite knivblad med håndtak. Med det snittet man hull i en vene, helst på underarmen ved albuen. Blodet ble samlet opp i et fat.

Et skritt videre i den tekniske utvikling var det når snepperten ble tatt i bruk. Dette instrumentet har en liten kniv som blir «skutt» inn i åren. Drivkraften er en springfjær som blir utløst når man trykker på avtrekkeren.

På 1800-tallet fikk den såkalte skarifikatoren sitt gjennombrudd.  Det var en liten boks av messing med en rekke små knivblad i stål. Ved bruk ble underdelen av utstyret presset mot huden. Skarifikatoren ble ladet ved å trekke i en bøyle av jern som var forbundet med en springfjær. Når man trakk av, skjøt bladene ut fra sine spalter. De beveget seg i en bue fra den ene til den andre siden av huset. Underveis laget de mange små snitt i huden. Snittdybden kunne reguleres.  Skarifikatoren skar ikke så dypt; den åpnet bare en rekke små blodårer i det øvre hudlaget. Denne metoden skal også ha vært mindre smertefull enn de andre metodene.

Ofte ble det plassert et koppehorn eller et koppeglass på huden før selve årelatingen. Koppehornet var gjerne laget av den ytterste del av et kuhorn. Spissen var kuttet av slik at det var åpning i begge ender. Omkring den tynneste enden var det et spor, slik at en membran kunne festes. Ved å suge i enden fikk man en hevelse og blodtilstrømning i huden, slik at årelatingen ble mer effektiv. Samme virkning kunne man også oppnå ved hjelp av et koppeglass. Man fjernet da oksygenet fra glasset ved å brenne av en bomullsdott dynket i sprit. Glasset ble så plassert på huden og undertrykket ga en sugende virkning.  

Koppehorn og koppeglass ble også brukt etter at sneppert eller skarifikator hadde tatt hull på huden. Blodet strømmet bedre når det ble skapt et undertrykk på utsiden.

Årelating tok stort sett slutt omkring 1900. Fortsatt kan det likevel være nødvendig å årelate pasienter med spesielle blodsykdommer, men man bruker nå kanyler av samme type som brukes ved blodgivning.

Kopping brukes fortsatt innen alternativ medisin, uten at virkningen er vitenskapelig dokumentert. 

Langt tilbake i tid ble det også brukt blodigler til å fjerne urent blod. På grunn av faren for infeksjoner ble det først på 1900-tallet slutt på å bruke slike leddormer. I den senere tid har bruken av igler til en viss grad tatt seg opp. Blodiglene har et antikoagulerende stoff som kan forhindre blodpropp når avrevne kroppsdeler er sydd på.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.