Forståelse, betegner den menneskelige evne til å begripe, fatte, gjøre bruk av forstanden, innse, oppfatte; betegner også resultatet av å forstå (som i «å komme til en forståelse»), resultatet av en undersøkelse, det å gripe en mening med noe.

Den greske filosofen Aristoteles hevdet at forståelse kommer forut for, eller er en forutsetning for sann, praktisk erkjennelse (se fronesis). Den tyske filosofen Martin Heidegger skrev i 1920-årene at vår forståelse er et 'eksistensiale' , og at mennesket til enhver tid er «dømt» til å forstå. I det daglige kan man snakke om god eller dårlig forståelse av bøker, dikt, kunstverk, film, avisartikler. Man kan også uttrykke vanskeligheter med forståelse, for eksempel med å forstå den riktige meningen med en bok, hva en person mener eller har ment, eller med den opprinnelige intensjonen bak en menneskelig handling (for eksempel drap). En persons evne til forståelse kan svekkes hvis personen utsettes for traumer eller stress (se kognitiv psykologi).

Forståelse er et sentralt begrep i vitenskapsfilosofien. Begrepet blir særlig omhandlet innenfor hermeneutikk. Før 1600-tallet ble forståelse stort sett oppfattet som en aktivitet som var rettet mot å avdekke sannhet (se eksegese). I nyere tid er det vanligere å fremheve at forståelse er rettet mot å avdekke meningen med noe eller i noe, det vil si lokalisere mening i menneskeskapte verk eller prosesser.

Den hermeneutiske sirkel illustrerer hvordan forståelse som prosess arter seg, fra helhetsforståelse via delforståelse til ny helhetsforståelse. En helhetsforståelse er forståelsen av hele verket som søkes forstått, for eksempel en bok. Førforståelse er den første helhetsforståelse jeg'et har av boken. I møte med enkeltdeler av boken oppstår delforståelser, og delforståelsene virker tilbake på leserens førforståelse, slik at ny helhetsforståelse oppstår. Denne forståelsesprosessen uttrykkes gjerne slik at «helheten virker på delene, og delene virker tilbake på helheten». Sirkelen kan bedre tegnes opp som en spiral, for forståelsen har endret seg i løpet av tid, den er ikke avsluttet. Ved å tegne opp den hermeneutiske sirkel som en spiral, fremheves også et normativt element ved vitenskapelig forståelse: prosessen bør være uavsluttet og åpen. Den forstående skal gjøre sin forståelse tilgjengelig for endring og mulige forbedringer.

Innenfor hermeneutikken etter Hans-Georg Gadamer, er det et poeng at alle mennesker bringer sin forståelseshorisont med inn i enhver forståelsesprosess. Forståelseshorisonten består av absolutt alle de holdninger og oppfatninger man har, både bevisste og ubevisste. Forståelseshorisonten påvirker den enkeltes forståelse av for eksempel et teaterstykke, hver og en vil alltid forstå stykket i lys av sin egen forståelseshorisont. Man kan ikke kvitte seg med forståelseshorisonten, fordi den utgjør totaliteten av de fordommer, holdninger og oppfatninger man til enhver tid har, og som igjen er resultat av tidligere erfaringer. I konstitusjonen av forståelsen av teaterstykket vil derfor forståelseshorisonten til hver enkelt være av avgjørende betydning. Gadamer skrev at forståelse blir konstituert ved horisontsammensmeltning, nærmere bestemt en opphøyet enhet hvor verkets «horisont» smelter sammen med fortolkerens egen horisont. Tanken om horisontsammensmeltning har filosofisk interesse, og har vært kritisert av blant andre Jürgen Habermas. Etter Gadamer har man innenfor hermeneutikken særlig fokusert på det poeng at forskeren skal tydeliggjøre om forståelsen av mening kan avgrenses til avsender eller til mottaker.

I Tyskland på 1800-tallet ble det vanlig å skille skarpt mellom å forstå (Verstehen) og å forklare (Verklären) som to ulike grunnholdninger innenfor humaniora (kulturvitenskap) og naturvitenskap. Historikeren Johan Gustav Droysen (1808–84) hevdet i forbindelse med grunnleggingen av Universitetet i Berlin (1810) at den historiske metode består i en forskende forståelse av historiens indre sammenhenger, i motsetning til den naturvitenskapelige søken etter (årsaks)forklaringer. På slutten av 1800-tallet utviklet nykantianeren Wilhelm Dilthey (1833–1911) hermeneutikken som metode, og gav den forstående grunnholdning en særskilt stilling innenfor åndsvitenskapen (kulturvitenskapene). Han forsøkte å etablere forståelse som et grunnleggende alternativ til den forklarende holdning innenfor naturvitenskapen. Se forklaring

Gadamer så på forståelsen som noe helt grunnleggende ved alle mennesker. I sitt hovedverk Wahrheit und Methode (1960) utviklet han hermeneutikken til en allmenn filosofisk lære om forståelse.

Se også fortolkning.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.