hanggliding

Hanggliding er en luftsport som omfatter flyging med hangglider, som er en mellomting mellom seilfly og fallskjerm. Det skilles mellom hangglidere med fleksibel ving, med stiv ving og en tredje klasse, der førerplassen utgjør en integret del mellom vingene av hangglideren.

En hangglider startes som regel ved at piloten løper glideren i gang nedover en bratt bakke. Når glideren har oppnådd tilstrekkelig hastighet i forhold til den omkringliggende luften, tar den av og flyr. Start kan også foretas ved vinsjopptrekk eller slep etter mikrofly.

Noen hangglidere kan påmonteres hjelpemotor. Hvis man starter og lander ved hjelp av pilotens føtter, er den da fremdeles en hangglider, men monteres hjul, sorterer den under mikrofly.

Hanggliding, som all luftsport, er avhengig av gunstige værforhold. Ideelt er termikk som oppstår i hellende terreng på varme sommerdager. Oppadgående luftstrømmer utnyttes til å vinne høyde og fly relativt til vinden.

Det norske utdanningssystemet Safe Pro har fra 1982 dannet en internasjonal norm for utdanning innen hanggliding. Luftfartstilsynet har utarbeidet egne forskrifter som setter krav til utøver, manøvrering og utførelse av flyging og regulerer forholdet til annen luftfart. Minstealder er 15 år.

Konkurranser i hanggliding skjer etter samme prinsipper som med seilfly. Man skal fly en opptil 200 km lang forhåndsbestemt løype på kortest mulig tid, eller fly så langt som mulig. I såkalt speed gliding er løypene korte, og slike konkurranser skjer gjerne nedover, over utforløyper med porter som skal passeres. Akroflyging er utførelse av akrobatiske figurer i luften.

Konkurranser er drevet fra begynnelsen av 1970-årene, i Norge fra 1974. Det første offisielle VM ble arrangert i Østerrike 1976, og det første offisielle NM 1978. På slutten av 1990-tallet ble GPS innført som dokumentasjon på flyging etter faste merker. VM blir arrangert annethvert år. VM for kvinner og fast ving ble i 2006 arrangert av Quest Air i Florida. Big Spring, Texas arrangerte VM i 2007.

I 1980 ble hanggliding tatt opp i Norges Idrettsforbund gjennom hang- og paragliderseksjonen, Norges Luftsportsforbund/Norsk Aero Klubb, og 1986 ble hanggliding anerkjent av Den internasjonale olympiske komité (IOC). Det er i Norge omtrent 400 utøvere av sporten, fordelt på ca. 50 klubber (2005). Riksanlegget for hang- og paragliding ligger i Vågå.

Per 2004 innehas den norske distanserekorden av Jon Gjerde og er 206,5 km (satt 2004 fra Bismo i Skjåk og nesten til Elverum i Østerdalen). Verdensrekorden er 700,6 km, satt 2001 av østerrikeren Manfred Ruhmer i Texas, USA.

Hangglidingens pionerperiode var på slutten av 1800-tallet, og sporten hadde sin moderne periode fra midten av 1970-tallet.

Otto Lilienthal var den mest vellykkede pionerflyger, og han utførte mer enn to tusen vellykkede hangglidingturer på slutten av 1800-tallet. Sykkelreparatørene Wilbur og Orville Wright utførte vellykkede turer med hangglidere av egen design fra sanddynene ved Kitty Hawk, North Carolina.

Som oppfinner av den moderne hangglideren regnes Francis M. Rogallo. Etter at motorflyet fikk sitt definitive gjennombrudd, kom hangglideren mer i bakgrunnen. Med oppfinnelsen av Rogallo-ving på slutten av 1960-tallet tok interessen seg opp igjen. NASA vurderte å benytte en hangglider-lignende farkost i romprogrammet Mercury. Forskning i aerodynamikk ledet etterhvert til det enkle designet som, ved siden av evnen til langsom flygning og myk landing, gjorde hanggliding til en folkesport.

• paragliding
• Riksanlegget for hang- og paragliding

• Nettsidene til hang- og paragliderseksjonen i Norges Luftsportsforbund