geodetisk satellitt

Artikkelstart

Geodetisk satellitt er en satellitt som benyttes til registrering av variasjoner i Jordens gravitasjonsfelt (gravimetrisk geodesi) eller til en nøyaktig kartlegging av Jordens overflate i et tredimensjonalt referansesystem (geometrisk geodesi).

Faktaboks

Uttale
geodˈetisk satellitt

Registrering av gravitasjonsfeltvariasjoner kan utføres ved omhyggelige studier av små endringer i en satellitts bane, mens kartleggingen (den nøyaktige bestemmelse av geografiske punkters beliggenhet) kan utføres gjennom beregninger basert på simultanfotografering av en geodetisk satellitt mot en kjent stjernebakgrunn. I sistnevnte tilfelle må satellitten være en lyskilde, enten ved selv å sende ut lys (aktiv geodetisk satellitt) eller ved å reflektere sollys, alternativt laserstråler fra bakken (passiv satellitt).

Den første virkelige geodetiske satellitt var USAs ANNA 1B, som ble skutt opp 31. oktober 1962.

Satellitter for laseravstandsmåling

Et viktig bruksområde er avstandsmåling ved hjelp av laserpulser som blir reflektert av passive satellitter utstyrt med reflektorer.

Det er plassert SLR-stasjoner (Satellite Laser Ranging) i et globalt nettverk. Den eldste satellitten er Beacon-C fra 1965. SLR-data fra denne er brukt for å bestemme blant annet langperiodiske variasjoner i Jordens gravitasjonsfelt. Den første russiske geodetiske satellitten er Etalon-1 fra 1989, som ble skutt opp sammen med to satellitter i GLONASS-posisjoneringssystemet. Denne ble fulgt av Etalon-2. Begge disse satellittene er tunge (1,4 tonn). De er bygd av svært bestandig materiale, samtidig som de går i baner i noenlunde samme store høyder som satellittene i GLONASS- og GPS-systemet. Det forventes at de skal ha en levetid på flere hundre år.

GFZ-1 (første satellitt fra GeoForschungsZentrum i Potsdam) er en liten satellitt med diameter på 21,5 centimeter. Den kuleformede overflaten inneholder 60 reflektorer. Den blir benyttet for å bestemme variasjoner i rotasjonskarakteristika for Jorden, for nøyaktige posisjonsbestemmelser og for måling av Jordens gravitasjonsfelt.

Av andre geodetiske satellitter kan nevnes japanske Ajisai fra 1986, de russiske Westpac-1 fra 1995 og Larets fra 2003. NASAs Lageos-1 fra 1976 og Lageos-2 fra 1992 har hele 426 prismer jevnt fordelt på de kuleformede overflatene med diameter på 60 centimeter.

Man utleder stadig flere geodetiske forhold og parametre fra SLR-data, blant annet jordskorpebevegelser, tidejordsbevegelser, polbevegelser, variasjoner i jordrotasjonen, kinematiske og dynamiske parametre forbundet med forutsigelse av jordskjelv og vulkanutbrudd, og forhold som påvirker endringer av gravitasjonsfeltet.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg