Farlig avfall inneholder helse- og miljøfarlige stoffer som kan medføre alvorlig forurensning eller skader på mennesker og dyr. Farlig avfall skal derfor ikke blandes med annet avfall, men samles inn og behandles forsvarlig. På den måten unngår en at miljøgifter spres og hoper seg opp i naturen.Vi får stadig mer kunnskap om stoffers farlige egenskaper og om hvilke produkter disse stoffene brukes i. Dette fører til at den andelen av avfallet som regnes som farlig avfall øker. 

Eksempler på farlig avfall som inneholder miljøgifter kan være trykkimpregnert trevirke, sparepærer, småelektronikk, kabler, isolerglassruter, isolasjon, lim, lakk, spraybokser og plantevernmidler.

Husholdninger skal levere alt farlig avfall til kommunale mottaksordninger. Virksomheter skal deklarere og levere farlig avfall til godkjente mottak. Generelle regler for håndtering av farlig avfall finnes i avfallsforskriftens kapittel 11.

Som hovedregel skal den som håndterer farlig avfall ha tillatelse fra forurensningsmyndighetene. Miljødirektoratet gir tillatelser til innsamling og behandling av farlig avfall, mens fylkesmannen gir tillatelse til mottak og mellomlagring av slikt avfall. Tillatelsene omfatter krav som skal sikre forsvarlig håndtering av det farlige avfallet. Forurensningsmyndighetene fører tilsyn og kontroll med all håndtering av farlig avfall (kilde: miljostatus.no).

I 2015 ble det levert inn ca. 1,41 millioner tonn farlig avfall til godkjent behandling. Dette er en økning på 75 prosent fra 2003. (kilde: SSB). 

Av totalmengden til godkjent behandling, ble i underkant av 31 prosent av avfallet gjenvunnet: 14 prosent ble materialgjenvunnet, mens 17 prosent ble energiutnyttet. De resterende 69 prosent ble sluttbehandlet. Det innebærer at avfallet hovedsakelig ble stabilisert gjennom kjemisk og fysisk forbehandling, og deretter lagt på spesialdeponi (kilde: SSB).

Oljeholdig avfall – totalt 510 000 tonn – utgjorde den største mengden av farlig avfall som ble samlet inn i 2015, og består i stor grad av sloppvann, boreslam og -kaks, som stammer fra oljeboringsaktiviteter på kontinentalsokkelen.

Industrien leverte 540 000 tonn farlig avfall til godkjent behandling i 2015, inkludert behandling på eget anlegg. Dette utgjør omtrent 38 prosent av alt farlig avfall i Norge. En annen stor bidragsyter er næringen bergverk og utvinning, som blant annet omfatter norsk oljeutvinning. Denne næringen sto for i underkant av 330 000 tonn farlig avfall. 

Husholdningene var registrert med 47 000 tonn farlig avfall til godkjent behandling i 2015. Det tilsvarer ca. 9 kilo farlig avfall pr. innbygger. Impregnert trevirke, maling og spillolje utgjør de største mengdene fra husholdninger (kilde: SSB).

De to største behandlingsanleggene i Norge befinner seg på Langøya utenfor Holmestrand og i Brevik. Sluttbehandling av uorganisk farlig avfall, som for eksempel tungmetallholdig avfall, syrer og baser gjøres på Langøya, mens sluttbehandling av organisk farlig avfall, som for eksempel maling og lakk, gjøres i Brevik.

Mottakskapasiteten på Langøya er beregnet å være sprengt innen 2026. Miljøvernmyndighetene har i senere år arbeidet med å lokalisere nye deponisteder. Brevik, Nesset i Møre og Romsdal og Rekefjord i Sokndal er de mest aktuelle. Miljødirektoratet gikk i 2016 inn for å konsekvensutrede deponi av uorganisk farlig avfall i de nedlagte Dalen gruver i Brevik. Direktoratet mente at de 25 mil lange gruvegangene, som fabrikken Norcem tidligere hentet kalkstein fra, var spesielt godt egnet til dette formålet.

Porsgrunn kommunestyre gikk i 2015 imot å opprette et nytt deponi i Brevik. Nesset kommune er derimot positiv til å etablere nasjonalt deponi for farlig avfall. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.