farge-estetikk

Det middelalderske maleri var ofte preget av intense, lyssterke farger, uten at den lineære og formale klarhet i komposisjonen ble satt på spill. Fra renessansen og utover har man stort sett ansett tegningen som det grunnleggende element i en malerisk komposisjon. Ved hjelp av den ble de avbildede former definert i plan og i rom, deres begrensningslinjer og plastisitet fremarbeidet. Farge ble brukt til å understreke dette ytterligere og dessuten til å tilføre maleriet et visst sensuelt raffinement med større eller mindre egenverdi i ekspressiv eller dekorativ retning.

Gjennomgående har all klassiserende kunstteori, for eksempel den franske akademiske barokklassisisme mot slutten av 1600-tallet, hatt en tendens til å nedvurdere fargen som uttrykksmiddel fordi den ble ansett som bærer av noe nesten anti-intellektuelt og sanselig.

I maleriet fremover på 1800-tallet ble bruken av farger stadig rikere, og mer nyansert. Hos Delacroix kan man si at fargene i stor grad har overtatt den strukturerende rolle tegningen før har hatt, og hos de engelske romantikerne John Constable og William Turner bærer den hoveddelen av det dramatiske eller det pittoreske uttrykk. Den impresjonistiske og senere den neo-impresjonistiske generasjon av malere fører disse tendenser videre. Disse malerne forsøkte å basere sine fargeteorier på mer eller mindre «vitenskapelige» forsøk av fysisk og optisk karakter. Bruken av farger ble nå også knyttet til spesielle fremgangsmåter knyttet til selve penselteknikken, slik man for eksempel finner det i Georges Seurats pointillisme.

Fauvistenes malerier på begynnelsen av 1900-tallet fremviste sterk fargemessig intensitet og lysstyrke, men de begrenset seg gjerne til bare å bruke en liten del av hele fargespekteret. I tiden like etter oppstod de to kunstretninger som på mange måter danner utgangspunktet for 1900-tallets abstrakte maleri, ekspresjonismen med hovedvekt på farger og kubismen med hovedvekt på det formale. Herfra utviklet de to ytterpunktene innen det abstrakte maleri seg: den abstrakte ekspresjonismen i USA i 1950-årene med sin kraftige fargebruk, og 1960-årenes op-art med sine geometriske konstruksjoner i svart/hvitt. Den tekniske utviklingen etter andre verdenskrig skapte nye malingtyper som igjen gjorde ny, uvant fargebruk mulig i kunsten, for eksempel de «selvlysende» day-glo-fargene som ble brukt i en del av 1960-årenes popkunst.

Fra 1960-årene og fremover har man samtidig sett en tendens i retning av et mer figurativt maleri, der koloritten ofte er neddempet og underordnet tegningen, slik det var før impresjonismen.

• farger
• fargesymbolikk