enhetsskole

Enhetsskolen er betegnende for hvordan utdanningssystemet i Norge og andre nordiske er bygd opp. Et aldersorganisert utdanningssystem som skulle favne alle, ble realisert i tyske stater på 1800-tallet. Både pedagogiske og nasjonsbyggende ideer ble lagt til grunn for oppbyggingen av enhetsskolen i Norge på overgangen til 1900-tallet. At man i Norge valgte å kalle systemet for enhetsskole, har å gjøre med det såkalte av enhetsskolevedtaket i Stortinget i 1920. Dette vedtaket var ansatte i forvaltningen skeptiske til da de mente at forskjellene mellom elevenes forutsetninger for skolegang var for store til at de kunne samles i et enhetlig skolesystem. Likevel bestemte politikerne på stortinget en lov som innførte enhetsskolen.

Gjennom store deler av 1900-tallet ble enhetsskolen videreutviklet som et sosialt- og klassepolitisk velferdsprosjekt, båret fram av arbeiderbevegelsen og særlig Arbeiderpartiet. Som et institusjonsbyggende velferdstiltak har imidlertid politikere fra ulike partier vært enige om å videreføre enhetsskolen som system. Det har vært stor partipolitisk enighet om at skolen skal være offentlig finansiert og at barna gis tilbud om opplæring på sin nærskole.

Lengden på det obligatoriske opplæringsløpet har endret seg gjennom 1900-tallet fra en 7-årig felles folkeskole fra 1920 til en 10-årig grunnskole i dag. Selv om prinsippene for enhetsskolen diskuteres i politiske og akademiske sammenhenger, gjøres opptak av elevene på bakgrunn av alder, som vil si det året de fyller seks. Dette alderskriteriet gjør opptaksordninger uavhengige av for eksempel evnetester eller andre vurderinger som legger vekt på prestasjonsmål.

En heterogen sammensetning av elever, som vil si at skolen og klassene består av elever med ulike typer bakgrunner og forutsetninger, er en konsekvens av enhetsskolen som system. En bærende idé for denne sammensetningen er å gi alle barn den samme retten til offentlig utdanning. En praktisk følge av et slikt sammenholdt system er heterogent sammensatte klasser hvor barn med med ulike faglige forutsetninger og interesser går sammen og lærer av hverandre. Systemet legger til rette for en naturlig integrering og sosialisering i et samfunn som preges av økt pluralisering. Pedagogisk sett innebærer denne type sammensetning et stort behov for pedagogisk tilrettelegging, tilpasset opplæring og differensiering som i følge prinsipper for organisering av enhetsskole skal skje innenfor klassens ramme.

Enhetsskolen bygger på verdier som likhet og likeverd. Siden skolen i prinsippet skal omfatte alle, vil elevene omgås andre barn og unge på tvers av bakgrunn og interesser. Derfor har enhetsskolen blitt forstått som et integrerende samfunnsprosjekt. I skolen gis elevene opplæring etter et felles lovverk og felles læreplaner. Fordi lovverket og læreplanene må tilpasset heterogene grupper av elever som velger sin utdannings- og yrkeskarriere sent i utdanningsløpet, vil fagtilbudet i grunnskolen være bredt orientert.

Et bredt orientert fagtilbud innebærer at opplæringen inkluderer både teoretiske og praktisk-estetiske fag. Disse fagene skal forberede elevene for ulike studieløp senere i skolegangen og forberede dem for ulike roller og oppgaver i arbeidslivet og samfunnet for øvrig. Historisk sett har skolen omfattet fag som sløyd, håndarbeid, heimkunnskap og andre praktiske fag. I dag har disse fagene navn som kunst- og håndverk og mat og helse. Disse fagene er blitt teoretisert gjennom de siste reformene, noe som blant annet skyldes hvordan læreplanene utformes og iverksettes. Teoretiseringen av fagene i grunnskolen bærer bud om at enhetsskolen er i ferd med å endre seg, både i innhold og form.

De omfattende utdanningsreformene på 1990-tallet bygde på ideen om enhetsskolen. Da utvidet man blant annet grunnskolen fra ni til ti år, og det var et politisk ønske å gi alle barn og unge en best mulig opplæring. Likevel skjedde det endringer som skaper større vanskeligheter med å videreføre enhetsskolen. Et pedagogisk prinsipp i enhetsskolen har vært å differensiere elever innenfor et felles system. Et eksempel på en slik differensiering er å gi elevene muligheter til å velge praktisk-estetiske eller teoretiske fag i noen uketimer på ungdomstrinnet. Slike valg gir elever lyst til å gå på skolen og muligheten for å oppleve mestring ut fra sine faglige interesser og forutsetninger.

På 1970-tallet hadde elevene mange valgfag de to siste årstrinnene i grunnskolen. I de senere årene har myndighetene redusert valgmulighetene. Denne reduksjonen kan på den ene siden sies å styrke enhetsskolen da flere følger samme timeplan. På den andre siden blir det vanskeligere for skoleledere og lærere å organisere en tilpasset undervisning som ivaretar elevenes interesser på ungdomstrinnet.

Reduksjon av valgfag kan igjen føre til andre organisatoriske differensieringer, som at faglig ressurssterke elever gis mulighet for å starte tidligere med fag i videregående opplæring og dermed forsere det normale utdanningsløpet. Dette prinsippet og andre typer av pedagogiske differensieringer, som å organisere elver i prestasjonsbaserte grupper er også i bruk, selv om det ikke tillates å etablere faste grupper basert på elevenes prestasjoner.

Variasjonen av fag og hvorvidt elevene skal bestemte seg for faglige fordypninger fra og med første halvår i videregående opplæring, har vært diskutert blant politikere og eksperter. På 1990-tallet ble antallet valg av fag redusert i den videregående opplæringen. Dette ble gjort for å øke gjennomstrømmingen av elever. I dag endres Opplæringsloven for å øke valgmulighetene igjen. Elevene skal ha rett til omvalg, som vil si å velge fordypninger i programfag på nytt dersom de angrer på det valget de gjorde når de startet i videregående skole.

Hvorvidt denne valgfriheten viderefører enhetsskoletanken, er et empirisk spørsmål. For stor valgfrihet vil mest sannsynlig øke segregeringen. Samtidig vil mangel på valgfrihet gjøre enhetsskolen vanskelig å gjennomføre da den forutsetter rom for faglig og pedagogisk differensiering innenfor systemet.

Fordi skolesystemet er enhetlig, som vil si at det i liten grad er segregert, og fordi det gjøres kompensatoriske tiltak for grupper av elever som trenger ekstra støtte og hjelp, har enhetsskolen nytt stor offentlig tillit som system. Det har vært en gjengs oppfatning, at skolesystemet gir alle barn og unge den opplæringen de trenger.

Sosial utjevning innebærer at skolen gir elevene den kompetansen de trenger for å lykkes i utdanningssystemet og arbeidslivet uavhengig av deres hjemmebakgrunn. Gjennom siste halvdel av 1900-tallet har det vært en partipolitisk enighet om å opprettholde enhetsskolen for å sikre en slik resultatlikhet.

På begynnelsen av 2000-tallet raknet imidlertid bildet av enhetsskolen som et sosialt utjevnende prosjekt. Da avdekket internasjonale storskalaundersøkelser som testet elevers kompetanse, overraskende forskjeller i faglige prestasjoner mellom elevgrupper. I en internasjonal målestokk var elevenes gjennomsnittlige prestasjoner middels gode. Riktignok var ikke forskjellene like store i Norge som i mange andre land, en kvalitet som ble tilskrevet enhetsskolen. Likevel så politikere og eksperter behov for reformer som skulle fornye og forbedre opplæringstilbudet til elevene.

Kritikk har også vært fremført av talspersoner for grupperinger i befolkningen som har oppfattet enhetsskolen som umyndiggjørende. Det gjelder blant annet ivaretakelsen av befolkningsgrupper som for eksempel samer. Internasjonal rett gir befolkningsgrupper og individer rett til særskilt opplæring som strider med et enhetlig utdanningstilbud. Diskusjonen har dreid seg om enhetsskolen er forenlig med det religiøse mangfoldet i befolkningen som viser seg gjennom stadig mer heterogene elevgrupper.

Endringer av ordlyden i lovtekster og læreplaner gjenspeiler disse hensynene, hvor målet er å gjøre skolen mer inkluderende. Samtidig fører kritikken til å minimere den ideologiske overbygningen for enhetsskolen. Det viser seg blant annet i form av en endret utdanningspolitikk, hvor eksperter forslår økt bruk av standarder og generiske termer som erstatter beskrivelser av et felles faginnhold.

For å symbolisere en ny kurs, ønsker politikere og andre å bruke nye betegnelser for å beskrive det offentlige skolesystemet. Slike betegnelser har blitt diskutert i aviser og i akademisk faglitteratur. Mens politikere på venstresiden har lansert fellesskolen, ønsker politikere på høyresiden å anvende kunnskapsskolen som begrep. Denne ordkampen har imidlertid ikke ført til et vedvarende mønster som tilsier at alle som tilhører ett parti eller én fagkrets velger det ene framfor det andre begrepet på en konsekvent måte.

I dag anvendes enhetsskolen, kunnskapsskolen og fellesskolen om hverandre i Norge med til dels overlappende og til dels forskjellige betydninger. Den økte bruken av «fellesskole» og «kunnskapsskole» kan også forstås på bakgrunn av internasjonalisering av begrepsbruken. Siden enhetsskolen har historisk sett etablert seg som system i de nordiske landene, brukes det sjeldnere i andre lands fagvokabular. Det er dermed vanskeligere å oversette enhetsskole til engelsk sammenliknet med for eksempel «fellesskolen».

Endringer i enhetsskolesystemet kommer også til syne i en større interesse for private skoler, individualiserte opplegg, og økte innslag av internasjonale tilbydere. En annen mulig endring av enhetsskolen drives innenfra. I dag foreslår eksperter å innføre en fleksibel skolestart basert på evalueringer av elevens forutsetninger og prestasjoner. Dersom alder og bosted erstattes med andre organisatoriske kriterier for opptak og organisering av elevene, kan det skje en omveltning av enhetsskolen slik vi kjenner den i dag.

• skole
• elevtilpasset opplæring
• Skole og utdanning i Norge
• Norsk utdanningshistorie