Fra og med 600-årene blir det anlagt et betydelig antall større og mindre bysamfunn og markedsplasser – emporier – ved Nordsjøens og Østersjøens kyster. For en stor del er disse plassene virksomme gjennom det meste av vikingtiden. Et fåtall emporier er urbane samfunn med en tydelig handels- og håndverkskomponent – Ribe, Birka, Hedeby og Kaupang er av denne typen. Langt større utbredelse har de emporiene som er sesongvise markedsplasser. Det er påvist en hel rekke av disse mindre emporiene, først og fremst i Storbritannia og i den vestlige delen av Østersjøen.

Fra og med andre halvdel av 600-årene anlegges emporier som Dorestad (Nederland) og Quentovic (Frankrike) nordvest på Kontinentet, Hamwic (nåværende Southampton) og Lundunwic (nåværende London) i det nåværende England, og etter hvert Hedeby, Ribe og Kaupang i Norden. De første av disse plassene ser ut til å bli etablert omtrent samtidig med at de siste arkeologiske spor etter kommersiell virksomhet forsvinner fra de største av de gamle romerske havnene ved Middelhavet. Emporiene ble ofte anlagt i grenseområder, der de var sentrale støttepunkter for produksjon og utveksling av prestisjeprodukter mellom stormenn og konger på tvers av Nordsjøen. En av forutsetningene for at dette utvekslingsnettverket kunne oppstå og vedvare, var frankerrikets stabilitet.

Emporiene gjennomlevde en vekstperiode ca. 670-725, fulgt av tiår med tilbakegang og deretter en «boom» i forbindelse med at Karl den store knyttet Kontinentets regioner sammen i et nytt imperium. Etter ca. 820 var tiden ute for de fleste av emporiene. I første halvdel av 800-årene ble det skapt nye innenlandsmarkeder blant annet i Karolingerriket, og de kystbaserte emporiene som lenge hadde vært enerådende som knutepunkter for Nordsjøhandelen, mistet gradvis sin betydning idet de ble erstattet av regionale markedsbyer (portus) av middelaldertype. Som marginale fenomener, både i økonomisk og topografisk forstand, var emporiene nå blitt et relativt lett bytte for nordiske vikinger.

Når det gjelder handelen i emporiene, var fjernhandelsnettverket forbundet gjennom et fåtall knutepunkter som Ribe, Hedeby, Kaupang, Birka, Åhus, Gross Strömkendorf og Truso. Disse emporiene skiller seg ut ved mengden importert keramikk. Spor etter bronsestøping og glassfremstilling finnes med få unntak bare i emporiene, og da først og fremst i knutepunktene. Råstoffet til disse produktene måtte importeres. Ved siden av knutepunktsemporiene finner vi det langt større antallet mindre emporier av mer lokal og regional betydning. Disse stod i forbindelse med knutepunktene, men ikke med den fjernhandelen som foregikk mellom disse.

Utover i 700-årene finner stadig større deler av produksjonen sted i emporiene, og omkring år 800 har de regionale gjenstandstypene forsvunnet i Sør-Skandinavia. I større emporier som Ribe og Birka og på sesongvise markedsplasser som Sebbersund ved Limfjorden og Fröjel på Gotland foregikk masseproduksjon av relativt enkle produkter som smykker og kammer, og disse fikk en langt mer omfattende distribusjon enn tidligere. Det man fremstilte der, var masseprodukter for et marked, ikke bestillingsvarer for den lokale stormannen. De såkalte Berdalsspennene fra Ribe finner vi for eksempel igjen i mange graver på norskekysten.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.