Prinsipp for digital svitsj

Excotel. Begrenset gjenbruk

Digital telefonsentral, telefonsentral konstruert med digital elektronikk og styrt av en datamaskin, som kopler samtaler gjennom i et element, ofte kalt svitsj, som fungerer som en dynamisk elektronisk hukommelse.

Forutsetningen er konvertering av det analoge talesignalet til en kontinuerlig digital sekvens av bit. Den allmenne standard for dette kalles Pulskodemodulasjon (PCM), der talesignalet måles 8000 ganger i sekundet og hver avlesning representeres med en tallverdi uttrykt med 8 binære sifre ("oktett"), altså en resulterende bitrate på 64.000 bit/s. Metoden har siden tidlig i 1970-årene vært kosteffektivt nyttet til overføringssystemer mellom telefonsentraler, der signalene fra 32 telefonkanaler tidsflettes (tidsmultiplekses) oktettvis til en samlet bitrate på 2 048 Mbit/s.

En av kanalene reserveres for taktsynkronisering og en annen kanal til felles signalering som styrer oppkoplingene av  samtaler og utførelse av tjenester (CCITT signaleringssystem nr.7). Slike "primærgrupper" kan igjen tidsflettes seg imellom og danne høyere ordens grupper for overføring av flere samtalekanaler. Standard er 120 telefonkanaler fremført med 8 Mbit/s bitrate, 480 kanaler med 32 Mbit/s, 960 kanaler og 1800 kanaler.  

På mottakersiden gjenskapes de målte verdiene på tale-signalet i de påfølgende tidspunkter og signalstyrken i måletidspunktene glattes imellom disse i et filter.

I en digital telefonsentral vil det finnes en slik PCM koding/dekoding for hver tilknyttet abonnentlinje. Det elektroniske svitsjeelementet vil være en hukommelse for oktettene som leses inn i den rekkefølge de er tidsflettet. De kan deretter straks leses ut i en annen rekkefølge innenfor ulike andre primærgrupper og derved nå frem til ønsket mottaker, ved at utlesningssekvensene fastsettes av krav til samtalekopling. Dette styres av datamaskinen ut fra abonnentens anropsønske.

De digitale overføringssystemene mellom sentralene kan koples rett inn svitsjeelementet. Dette kalles Integrert svitsjing og transmisjon (IST), og bidrar til at digitale telefonnett blir vesentlig mer kosteffektive enn de tradisjonelle analoge løsningene. Transittsentraler i hovednettet vil ha kun digitale overføringsystemer tilknyttet seg. 

Det er også mulig å utplassere svitsjeelementer (konsentrator) nærmere abonnentene, tilknyttet med PCM-forbindelse til en hovedsentral med PCM-forbindelse og styrt av datamaskinen i hovedsentralen (RSU - Remote Subscriber Unit). Da kan kapasiteten i en sentral betjene et forstørret område med abonnentlinjenett.

Datamaskinstyringen via resident programvare gir dessuten muligheter til å legge inn mange fleksible spesialtjenester som kan styres fra abonnentenes apparat, samt et redskap til effektiv driftskontroll i hele nettet.

Med et sammenhengende digitalisert telefonnett er det interessant å forlenge overføringene av oktettene helt ut til brukerapparatet via abonnentlinjene. Dette fører til etablering av ISDN-tjenesten, som et datanett med linjesvitsjing.

Digitale telefonsentraler kom på markedet i slutten av 1970-årene, først som bedriftsinterene telefonsentraler, og fra tidlig 1980-årene også for offentlige telefonnett. Televerkets forskning utredet allerede i 1975 at utbyggingskostnadene for telefonnettet prinsipielt kunne reduseres til 25 % ved full digitalisering.

Det offentlig oppnevnte Teleutvalget ledet av professor Gunnar Stette utarbeidet i 1981 en utredning som konkluderte med forslag om hurtig digitalisering av telefonnettet. Stortinget sluttet seg til dette og bestemte at internasjonal anbudskonkurranse skulle gjennomføres, som førte til at første leverandør av offentlige digitale telefonsentraler til Norge ble Standard Telefon og Kabelfabrik (STK) sammen med Alcatel-Lucent med deres System 12. I en ny anbudsrunde noen år senere vant Elektrisk Bureau (EB) sammen med Telefonaktiebolaget LM Ericsson leveranser av deres system AXE.

Overgangen til digitalt telefonnett representerte et paradigmeskifte i teknologi, økonomi, kompetanse og organisering som berørte mange tunge interesser og mange tusen arbeidsplasser i Norge alene. Naturlig nok vekket det sterk politisk interesse i mange land.

Den første digitale telefonsentralen i Norge var hussentralene fra Northern Telecom, Canada, levert til Det Norske Veritas' kontorer i Bærum, Bergen og Stavanger i 1983. Telenor satt den første offentlige sentralen i drift i Trondheim i 1986. Det norske telenettet var fulldigitalisert i 1997.

De tidlige utredningene fra 1970-årene hos Televerkets forskning om muligheter for kosteffektivt digitalt telefonnett slo til for fullt i 1990-årene. I perioden 1989-1997 ble eksempelvis prisen for en ti minutter telefonsamtale Oslo-Hammerfest redusert fra kr. 27,50 til 6,40. Over 3000 gamle typer analoge telefonsentraler ble byttet ut gjennom 10 år fra 1986, slik at det fremsto et sammenhengende digitalt telenett.

Se også telenett og digitalisert telefonnett

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.