Bygdemålslitteratur, litteratur skrevet på dialekt. (Se også artikkel om dialekter i Norge.) Bygdemålslitteraturen er en verdifull kilde til å forstå norsk språkutvikling. Den gamle norske skriftnormen døde ut på 1500-tallet. Under unionen med Danmark ble det likevel skrevet ned bygdemålslitteratur.

Det er funnet enkelte viser som er nedtegnet allerede før år 1600, og på 1600-tallet ble flere folkeviser og ordspråk nedskrevet. På Hordalands-mål foreligger Rabnabrydlaup i Kraakelund, visstnok skrevet av presten Anfin J. Breder i Sund på Sotra (trykt 1647). Det ble også diktet leilighetsviser på dialekt, f.eks. til Frederik 4s bryllup i 1695. En av dem foreligger i to versjoner, én på dialekt fra Nordhordland og én fra Telemark. Fra omtrent samme tid er også Petter Dass' vers på nordlandsk, blant annet i Nordlands Trompet.

Fra første halvdel av 1700-tallet er det bevart mange leilighetsdikt på norske bygdemål, særlig bryllupsdikt og hyllingsdikt til kongehuset. Blant de mest kjente er Michael Heibergs Bonden i Brydlaupsgaren (I rykande uvær aa fykande wind) fra 1734. Presten H. P. Paus gav et godt kulturbilde fra Vest-Telemark i diktet Fru Anne Arnold paa Borgestad, skrevet på Kviteseid-mål mellom 1702 og 1709. Thomas Stockfleths Heimatkomsten og Edvard Storms Døleviser er også fra 1700-tallet.

Omkring overgangen til 1800-tallet skrev vestfoldingen Hans Hanson dikt på telemål, mest kjent er Sveinung aa Astri, senere skrev han også på Vestfold-dialekt. I første halvdel av 1800-tallet skrev flere diktere på bygdemål: Hans Allum fra Vestfold og Eiker, Tormod Knutson Borgejorde fra Telemark. H. A. Bjerregaard tok i bruk gudbrandsdalsmål og C. N. Schwach selbumål i enkelte dikt. Senere forsøkte også Henrik Wergeland og Ivar Aasen seg med bygdemålsdiktning.

Fra annen halvdel av 1800-tallet og frem til den annen verdenskrig befant bygdemålslitteraturen seg i periferien av det litterære liv, en av de få bygdemålsdikterne fra denne perioden var Karl Braset, som skrev på sparbumål. Med forfattere som Alf Prøysen og Einar Skjæraasen i spissen fikk bygdemålslitteraturen et oppsving i etterkrigstiden. Med den dialektbevisstheten som utviklet seg i løpet av 1970-årene, kan man snakke om nok en renessanse for bygdemålsdiktningen. Ikke bare skriver flere skjønnlitterære forfattere på dialekt, i tillegg har artister som Åge Aleksandersen og Eldar Vågan demonstrert hvordan sangtekster på henholdsvis trøndersk og totenmål kan fungere utmerket innenfor rammene av moderne musikk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.