Bygdemålslitteratur, litteratur skrevet på dialekt. (Se også artikkel om dialekter i Norge.) Bygdemålslitteraturen er en verdifull kilde til å forstå norsk språkutvikling. Den gamle norske skriftnormen døde ut på 1500-tallet. Under unionen med Danmark ble det likevel skrevet ned bygdemålslitteratur.

Det er funnet enkelte viser som er nedtegnet allerede før år 1600, og på 1600-tallet ble flere folkeviser og ordspråk nedskrevet. På Hordalands-mål foreligger Rabnabrydlaup i Kraakelund, visstnok skrevet av presten Anfin J. Breder i Sund på Sotra (trykt 1647). Det ble også diktet leilighetsviser på dialekt, f.eks. til Frederik 4s bryllup i 1695. En av dem foreligger i to versjoner, én på dialekt fra Nordhordland og én fra Telemark. Fra omtrent samme tid er også Petter Dass' vers på nordlandsk, blant annet i Nordlands Trompet.

Fra første halvdel av 1700-tallet er det bevart mange leilighetsdikt på norske bygdemål, særlig bryllupsdikt og hyllingsdikt til kongehuset. Blant de mest kjente er Michael Heibergs Bonden i Brydlaupsgaren (I rykande uvær aa fykande wind) fra 1734. Presten H. P. Paus gav et godt kulturbilde fra Vest-Telemark i diktet Fru Anne Arnold paa Borgestad, skrevet på Kviteseid-mål mellom 1702 og 1709. Thomas Stockfleths Heimatkomsten og Edvard Storms Døleviser er også fra 1700-tallet.

Omkring overgangen til 1800-tallet skrev vestfoldingen Hans Hanson dikt på telemål, mest kjent er Sveinung aa Astri, senere skrev han også på Vestfold-dialekt. I første halvdel av 1800-tallet skrev flere diktere på bygdemål: Hans Allum fra Vestfold og Eiker, Tormod Knutson Borgejorde fra Telemark. H. A. Bjerregaard tok i bruk gudbrandsdalsmål og C. N. Schwach selbumål i enkelte dikt. Senere forsøkte også Henrik Wergeland og Ivar Aasen seg med bygdemålsdiktning.

Fra annen halvdel av 1800-tallet og frem til den annen verdenskrig befant bygdemålslitteraturen seg i periferien av det litterære liv, en av de få bygdemålsdikterne fra denne perioden var Karl Braset, som skrev på sparbumål. Med forfattere som Alf Prøysen og Einar Skjæraasen i spissen fikk bygdemålslitteraturen et oppsving i etterkrigstiden. Med den dialektbevisstheten som utviklet seg i løpet av 1970-årene, kan man snakke om nok en renessanse for bygdemålsdiktningen. Ikke bare skriver flere skjønnlitterære forfattere på dialekt, i tillegg har artister som Åge Aleksandersen og Eldar Vågan demonstrert hvordan sangtekster på henholdsvis trøndersk og totenmål kan fungere utmerket innenfor rammene av moderne musikk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.