bell hooks

Hennes kritikk av feminismen er ikke antifeminisme, men en intern kritikk som vektlegger at feminismen bør være mer inkluderende, spesielt når det gjelder melaninrike kvinner, hvis særegne undertrykkelser ofte blir oversett i bevegelsen. Hennes analyse av begrepene «kvinne» og «svart» (black/afrikansk-amerikaner) viser at begrepenes påtatte universalistiske omfang egentlig begrenser seg til «hvit kvinne» og «svart mann». Hvis man begrenser feminismen til kun å omhandle kjønn, vil dette få rasistiske følger der melaninrike kvinner fremmedgjøres i feminismen fordi disse kvinnene ikke med like stor letthet som hvite kvinner kan skille sexisme fra rasisme. Anti-rasisme bør av samme grunn være kjønnsbevisst. Dette er også kjernetanken i begrepet interseksjonalitet.

Samtidig var hooks alltid tro mot feminisme-begrepet, noe som kommer særlig til syne i boken Feminism is for Everybody: Passionate Politics (2000). Hun beskrev seg selv som militant forbundet med feminismen, og var særdeles opptatt av at kjønn er et viktig fokus i kampen mot den sosiale ordenen hun benevnte som imperialist white supremacist capitalist patriarchy ('imperialistisk hvithet-overherredømme kapitalistisk patriarkat'). Hun så i løpet av livet sitt at feminismen kunne endre seg, og i stor grad imøtekomme kritikken ved å bli selvkritisk og inkluderende.

Kjernen i hooks sine verk er at ulike former for undertrykkelse henger sammen, og at de som kun bryr seg om «egne former» for undertrykkelse driver en begrenset motkamp. Likevel skrev hun i bøkene Black Looks: Race and Representation (1992) og Writing Beyond Race: Living Theory and Practice (2012) om behovet for egne steder for afrikansk-amerikanere, fordi de ikke føler seg trygge på hvite steder. Svaret er ikke separatisme, men heller ikke generell humanisme, som ikke tar fatt i de ulike formene for undertrykkelse som oppstår for forskjellige sosiale grupper.

hooks var videre opptatt av at feminismen ikke skal være så bred at den kan tas opp og ufarliggjøres av kapitalismen, og dermed mister sin definisjonsmakt. Feminismen, som alt annet, kan også misbrukes. I dokumentaren Cultural Criticism and Transformation (1997) analyserer hooks hvordan feminismen kan brukes for å tjene egeninteresse, for eksempel til å tjene penger eller skape berømmelse. Men som regel er denne suksessen et kortvarig blaff, og den som har benyttet seg av feminismen for egeninteresse følger ofte opp med noe som bekrefter patriarkatet eller rasismen for å unnslippe kraftig tilbakeslag. For hooks er feminismen nødt til å være et solidarisk prosjekt, ikke noe som individer skal bruke til sin fordel når de kan. Derfor mente hun at feminismen ikke kan høre hjemme på høyresiden av politikken, der man er mer opptatt av individers rettigheter fremfor å motarbeide undertrykkende systemer.

hooks var spesielt opptatt av afrikansk-amerikansk maskulinitet, men kritisk til tendensene i antirasismens bevegelser ledet av menn som etterstrebet patriarkalsk frihet. I boken We Real Cool: Black Men and Masculinity (2003) skrev hun om hvordan å være en afrikansk-amerikansk mann uten å reprodusere sexisme, og hvordan skape gode former for maskulinitet.

Hun ble til tider beskyldt for å være usolidarisk når hun kritiserte afrikansk-amerikanske menn. Kritikerne mente at hooks rakket ned på en allerede undertrykket gruppe. Men hooks svarte alltid med å skille mellom ærlig kritisk analyse, og nedslående kritikk.

hooks skrev at en av de største feilene vi gjør er at vi tror vi allerede vet hvordan vi skal elske. Feminismen trenger derfor en ny måte å tenke kjærlighet på. Kjærlighet kan være et tveegget sverd, skrev hun: Kvinner skal vegre seg mot å tenke at vi skal finne kjærlighet der hvor kvinnelighet ses ned på. Kvinner må bort fra tanken om at kjærlighet betyr mer enn noe annet, når vi egentlig vet at det som betyr mest i patriarkatet er patriarkalsk godkjennelse. I stedet rekonseptualiserer hooks kjærlighet som handling fremfor ren følelse eller forelskelse. Dette er i tråd med hennes overordnede tanker om kjærlighet som grunnlag for politikk.

I boken All About Love: New Visions (1999) skriver hun at mishandling ikke er kjærlighet, hvilket er det motsatte av det vi ofte tenker når kjærlighet ses på som noe til tross for mishandlingen. Kjærlighet medfører også konflikt, men dens motsetning er estrangement, som kan oversettes som 'fremmedgjøring'. Kjærlighet er en transformativ kraft som krever av hvert individ etterrettelighet og ansvar for å pleie vår utvikling, og det grunnleggende ønsket om å gjøre overlevelse en delt anstrengelse. For hooks er det nemlig gjennom handling at vi finner frem til hverandre.