Paulo Freire

Freire vokste opp i byen Recife i Brasil, og tok sin utdannelse i hjembyen. Hans arbeid med alfabetisering blant voksne landarbeidere skjedde i regi av et statlig program samtidig som han også var aktiv innenfor den katolske kirke. I 1959 avla han doktorgraden i pedagogikk, og ble i 1963 leder for et nasjonalt alfabetiseringsprogram. Freire hadde suksess med sin metode i alfabetiseringsarbeidet blant fattige landarbeidere i Brasil, som han gjennomførte i samarbeid med den katolske kirke. Arbeidet ble stoppet ved militærkuppet i 1964, og Freire måtte gå i landflyktighet. I Chile utviklet han sitt pedagogiske program videre som del av Allende-regjeringens alfabetiseringsprogram. Etter oppholdet i Chile var han først gjesteprofessor ved Harvard University i 1969–1970, deretter konsulent i undervisningsspørsmål ved Kirkenes Verdensråd i Genève i 1970–1980. Senere var han utdannelsesminister i São Paulo i Brasil der han deltok i en storstilt utbygging av skoleverket og alfabetiseringsprogrammer.

Utgangspunktet for Freires pedagogiske program er en kritikk av en skole der lærerens foredrag dominerer, og der innholdet ikke handler om elevenes egen sosiale virkelighet. Han beskriver undervisningen som en strøm av tomme ord der elevene fylles opp med informasjonsbiter som de arkiverer og gjentar som livløse repetisjoner. Freire kaller denne pedagogikken for «bankundervisning» der lærerens formidling er «innskudd» og elevene fungerer som arkiver for kunnskapsbiter. Freire gir et forenklet og ensidig bilde av lærerstyrt undervisning som han har lite til overs for.

Hans alternativ er en skole der læreren skal være som en elev likestilt med de andre elevene, og sammen med dem utforske virkeligheten og for å nå frem til en kritisk forståelse av omgivelsene. Læreren skal lære gjennom dialog med elevene. Dette felles utforskende og fortolkende prosjektet kaller Freire dialogisk, og det skal føre til kritisk tenkning og personlig erkjennelse, men også til forandring av verden. Dialogpedagogikken skal hjelpe voksne og elever til å åpne øynene for deres egen rolle i verden, men også til å handle på grunnlag av ny kunnskap og forståelse.

Freires formuleringer om problemrettet undervisning og elevdeltagelse viser slektskap med John Deweys progressive pedagogikk. Freire markerer ikke selv sin posisjon i nordamerikansk og europeisk pedagogisk tradisjon tydelig, men skiller seg fra begge i sin vektlegging av at pedagogikk må føre til samfunnsforandrende handlinger. Her støtter han seg på søramerikansk frigjøringsteologi som knyttet sammen teologi og radikal politikk. I nordamerikansk pedagogikk blir Freire av mange betraktet som grunnleggeren av den kritiske, radikale pedagogikktradisjonen.

I perioden fra 1959 da Freire avla doktorgraden og frem til sin død i 1997 utgav han en rekke bøker og skrifter både alene og sammen med andre. Også etter Freires død er tidligere upubliserte skrifter og nyutgaver utgitt i en rekke land over hele verden. Freires skrifter er utgitt på en rekke språk, og har hatt innflytelse på radikale pedagoger særlig i Nord-Amerika og Mellom-Amerika.

• De undertryktes Pædagogikk. København: Christian Ejlers' Forlag, 1997
• (Sammen med Faundez, Antonio) Learning to Question: A Pedagogy of Liberation. Geneva: World Council of Churches Publications, 1989
• Pedagogy of Hope: Reliving Pedagogy of the Oppressed. New York: Continuum, 1994

• Jarning, Harald. (2006). «Paulo Freire». I Joar Aasen (red.), Tanke og handling – nøkler til pedagogisk filosofi (side 221–239). Vallset: Oplandske bokforlag

• Lindvig, Ellen Elisabeth Faye (2017). Den senere Paulo Freire – Tilbake i klasserommet- En litteraturstudie av utvalgte tekster av Freire fra 1990-tallet. Masteroppgave i pedagogikk. Universitetet i Oslo.

• Skagen, K (2021). "Paulo Freires tenkning – relevans for norsk skoleutvikling". Paulo Freires tenkning – relevans for norsk skoleutvikling (utdanningsnytt.no)

• Steinsholt, Kjetil (2004). «Paulo Freire: Håpets pedagogikk», i Steinsholt & Løvlie: Pedagogikkens mange ansikter. Pedagogisk idéhistorie fra antikken til de postmoderne. Oslo: Universitetsforlaget, side 587–601