Faktaboks

Svante Arrhenius

Svante August Arrhenius

Uttale
arrhˈenius
Født
3. februar 1859, Gården Vik 20 km sør vest for Uppsala
Død
2. oktober 1927, Stockholm
Virke
Kjemiker
Svante Arrhenius, 1901
Av /Getty Images.

Svante Arrhenius var en berømt svensk fysiker og kjemiker som er en av grunnleggerne av fysikalsk kjemi ved siden av van 't Hoff og Wilhelm Ostwald.

Arrhenius ble tildelt Nobelprisen i kjemi i 1903 for sin revolusjonerende teori om spaltning av elektrolytter. I forbindelse med 100-årsjubileet for Universitetet i Oslo i 1911 ble Arrhenius utnevnt til æresdoktor.

Bakgrunn

Arrhenius ble student ved Uppsala universitet i 1876 og tok sin bachelorgrad (fil.kand.) der i 1878, mastergrad (fil.lic.) og doktorgrad i fysikalsk kjemi samme sted i 1884.

Elektrolytter

Arrhenius studerte elektrolytter som man trodde fra Michael Faradays tid var løsninger av nøytrale molekyler som ble spaltet i ioner ved elektrodene. Arrhenius presenterte flere revolusjonerende idéer som møtte stor motstand fra professorene i fysikk (Robert Thalén) og kjemi (Per Teodor Cleve) ved Uppsala Universitet så de ga ham dårlig karakter for avhandlingen i mai. Men da han fikk støtte fra Wilhelm Ostwald, som besøkte Uppsala kort etter disputasen, ble han utnevnt til docent i fysikalsk kjemi i november (docent var en tittel, ikke en stilling). «Fysikalsk kjemi» var valgt med omhu av de to professorene: hva Arrhenius hadde gjort var verken innen fysikk eller kjemi.

På grunn av motstanden fra professorene ved Uppsala universitet, hadde Arrhenius ingen mulighet for en karriere ved universitetet. Arrhenius utviklet da sine teorier videre dels i Stockholm og dels ved samarbeid med andre forskere i Europa og da særlig Ostwald først i Riga og senere i Leipzig.

Han ble også inspirert av Jacobus Henricus van 't Hoffs og François-Marie Raoults publikasjoner. Først i 1887 innså Arrhenius at mange forbindelser var dissosiert i ioner i løsning og han viste at dissosiasjonsgraden kunne bestemmes fra flere typer eksperimenter (se dissosiasjon). Teorien til Arrhenius viste seg å være en meget fruktbar teori for alle kolligative egenskaper. Men mange kjemikere hadde vanskelig for å innse at et natriumion har helt andre egneskaper enn et natriumatom. Med dagens atommodell er det vanskelig for oss å skjønne at Arrhenius idéer skulle være så kontroversielle. Fortsatt er Arrhenius' navn knyttet til en definisjon av syrer og baser.

Karriere

Fra 1886 til 1890 bygget Arrhenius opp et nettverk innen fysikalsk kjemi over hele Europa, og han arbeidet i deres laboratorier i kortere og lengere tid. I 1891 ble Arrhenius lærer i fysikk ved Stockholms högskola, i 1895 professor og 1897 i høyskolens rektor. Høyskolen var privat helt til 1960 da det ble universitet og hadde flest doktorstudenter. Vilhelm Friman Koren Bjerknes var professor ved høyskolen i Arrhenius' tid.

Arrhenius ble kalt til Berlin i 1898, men avslo idet det svenske vitenskapsakademi samtidig besluttet å opprette et Nobelinstitutt for fysikalsk kjemi med Arrhenius som direktør. Fra 1905 og til sin død i 1927 var han leder av dette instituttet. Han var medlem av det svenske videnskapsakademi, satt i komitéen som foreslo Nobelprisvinnerne i fysikk fra begynnelsen i 1900 og hadde stor innflytelse på hvem som ble valgt helt til sin død.

Videre forskning

Arrhenius foreslo i 1889 en ligning som beskriver hvordan farten på en kjemisk reaksjon avhenger av temperaturen. Ligningen er oppkalt etter ham: Arrheniusligningen. I 1890-årene mistet han interessen for utviklingen av fysikalsk kjemi og tok opp så forskjellige fagområder som kosmisk fysikk og immunologi. Kosmisk fysikk i Stockholm omfattet atmosfærefysikk og geofysikk. Arrhenius publisert artikler om nordlys, vulkaner, og han var den første til å beskrive sammenhengen mellom atmosfærens CO2-innhold og drivhuseffekten i artikkelen "On the Influence of Carbonic Acid in the Air upon the Temperature of the Ground" (1896). Han skrev en lærebok på tysk om kosmisk fysikk som ikke slo an, men han skrev også en rekke populærvitenskapelige bøker som ble meget populære: Världarnas utveckling (1906), Människan inför världsgåtan (1907), Smittkoppor och deras bekämpande (1913) og Stjärnornas öden (1915).

Ved Institutionen for analytisk kjemi ved Stockholms universitet er det et Arrhenius-laboratorium oppkalt etter ham.

Eksterne lenker

Litteratur

  • Elisabeth Crawford: Arrhenius. From Ionic Theory to the Greenhouse Effect. Science History Publications/USA 1996.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg