Arrhenius studerte elektrolytter som man trodde fra Michael Faradays tid var løsninger av nøytrale molekyler som ble spaltet i ioner ved elektrodene. Arrhenius presenterte flere revolusjonerende idéer som møtte stor motstand fra professorene i fysikk (Robert Thalén) og kjemi (Per Teodor Cleve) ved Uppsala Universitet så de ga ham dårlig karakter for avhandlingen i mai. Men da han fikk støtte fra Wilhelm Ostwald, som besøkte Uppsala kort etter disputasen, ble han utnevnt til docent i fysikalsk kjemi i november (docent var en tittel, ikke en stilling). «Fysikalsk kjemi» var valgt med omhu av de to professorene: hva Arrhenius hadde gjort var verken innen fysikk eller kjemi.
På grunn av motstanden fra professorene ved Uppsala universitet, hadde Arrhenius ingen mulighet for en karriere ved universitetet. Arrhenius utviklet da sine teorier videre dels i Stockholm og dels ved samarbeid med andre forskere i Europa og da særlig Ostwald først i Riga og senere i Leipzig.
Han ble også inspirert av Jacobus Henricus van 't Hoffs og François-Marie Raoults publikasjoner. Først i 1887 innså Arrhenius at mange forbindelser var dissosiert i ioner i løsning og han viste at dissosiasjonsgraden kunne bestemmes fra flere typer eksperimenter (se dissosiasjon). Teorien til Arrhenius viste seg å være en meget fruktbar teori for alle kolligative egenskaper. Men mange kjemikere hadde vanskelig for å innse at et natriumion har helt andre egneskaper enn et natriumatom. Med dagens atommodell er det vanskelig for oss å skjønne at Arrhenius idéer skulle være så kontroversielle. Fortsatt er Arrhenius' navn knyttet til en definisjon av syrer og baser.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.