De første europeerne kom til øygruppen i 1606, da den portugisiske sjøfarer Pedro Fernandes de Quiros opprettet en kortvarig koloni på øya Espíritu Santo. Grundigere utforsket ble området først senere: i 1768 av Louis Antoine de Bougainville og i 1774 av James Cook som ga øygruppen navnet New Hebrides (Ny-Hebridene). I begynnelsen av 1800-tallet kom britiske og franske misjonærer, etter hvert fulgt av handelsmenn og jordbrukere. Øyenes store sandeltreskoger ble utsatt for rovdrift, og et betydelig antall av de melanesiske innbyggerne ble rekruttert til arbeid på sukkerplantasjene i Australia og Fiji.

For å sikre øybefolkningens liv og eiendom og skape stabile politiske forhold opprettet Storbritannia og Frankrike i 1887 en felles marinekommisjon for Ny-Hebridene. Ordningen ble i 1902 avløst av fastboende kommissærer, og i 1906 overtok et felles britisk-fransk kondominium med separate, sidestilte britiske og franske administrasjoner.

Under andre verdenskrig var Ny-Hebridene en viktig base for de allierte i Stillehavet. Etter krigen ble de språklige, religiøse og politiske skillelinjer som kondominatsordningen hadde skapt, stadig mer fremtredende. Avkoloniseringen ble derfor en lang og vanskelig prosess. Det første valget på en representativ forsamling i 1975 ga støtet til skjerpet strid mellom de to språkgruppene. Kondominatmaktene tok initiativet til en samlingsregjering som skulle forberede nye valg og overgangen til uavhengighet.

Lederen for Vanua'aku Pati, den anglikanske presten Walter Lini, ble øynasjonens første, omstridte leder og var statsminister 1980–91. Han var sterkt kritisk til den tidligere franske kolonimakten. Straks Lini var blitt utnevnt, brøt det ut opprør på øyene (Espíritu) Santo og Tanna; de vesentlig franskspråklige og sterkt lokalpatriotiske opprørerne anklaget Lini for valgfusk. Opprørslederen Jimmy Stewart proklamerte øya Santos' selvstendighet som «den uavhengige staten Vemarana». Regjeringen fikk kontroll over situasjonen, men et nytt opprør fulgte på de samme øyene. Storbritannia og Frankrike sendte tropper. Etter at republikken Vanuatu var proklamert 30. juli 1980 ble disse troppene avløst av en styrke fra Papua Ny-Guinea.

Forholdet til Frankrike var dårlig etter selvstendigheten, særlig i årene etter 1987, da den franske ambassadøren og andre diplomater ble utvist. Etter Lini fulgte i 1991 en franskorientert koalisjon, og forholdet til Frankrike ble bedre. Franskmenn som var blitt utvist for å ha deltatt i opprørsforsøkene fikk vende tilbake. Vanuatu var eneste nasjon i det sørlige Stillehavet som ikke sluttet seg til fordømmelsen av Frankrikes kjernefysiske prøvesprengninger i 1995.

Innenrikspolitikkken har siden 1990-årene vært ustadig med hyppige regjeringsskifter, partidannelser og fraksjonskamper. De politiske feidene har sjelden bunnet i større ideologiske forskjeller. Blant forgrunnsfigurene var Barak Sopé, som etter et feilslått kuppforsøk i 1988 vendte tilbake som statsminister 1999–2001. I 2002 ble han dømt til tre års fengsel for bedrageri, men etter kortvarig soning kom han i 2004 tilbake som utenriksminister. Samme år måtte Alfred Maseng trekke seg som landets president etter å ha forfalsket papirer som skulle vise at han ikke hadde vært oppført i kriminalregisteret.

Etter at samtlige regjeringer hadde støttet Kinas linje i striden med Taiwan, vakte det stor oppsikt da statsminister Serge Vohor i november 2004 kunngjorde at Vanuatu hadde opprettet diplomatiske forbindelser med Taiwan. Vohor måtte trekke seg etter mistillitsvotum, og den nye regjeringen brøt alle avtaler som da nettopp var signert med Taiwan.

Siden 1970-årene fungerte Vanuatu gjennom årtier som «skatteparadis», og mange internasjonale banker etablerte seg i Port Vila. Øynasjonen ble ved tusenårsskiftet anklaget av den økonomiske samarbeidsorganisasjonen OECD for å la den russiske mafiaen og andre forbrytersyndikater «vaske» penger i landets svakt regulerte banker. Etter at reglene for finanssektoren var blitt skjerpet ble Vanuatu strøket av OECDs svarteliste i 2003, men med svært lave eller fraværende skatter samt manglende åpenhet rundt registrerte selskaper regnes øystaten av mange fremdeles som et skatteparadis

Vanuatu er ikke medlem av det internasjonale organet CCAMLR, som regulerer fiske og fangst i Antarktis. Fra øynasjonen opererer supertrålere som driver fiske etter krill under bekvemmelighetsflagg. Også norske fartøyer fra Aker Seafoods og Krill Seaproducts har tidvis drevet krillfiske i Antarktis under Vanuatu-flagg.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.